Kina en Kasino-økonomi?

Intervju: Di Dongsheng (翟东升), Førsteamanuensis i Internasjonal Politisk Økonomi ved School of International Studies, Renmin University of China

Mandatfrahimmelen er meget fornøyde med å presentere det første intervjuet på disse sider til nå. Håper å kunne gjøre dette fra tid til annen med forskjellige mennesker som på en eller annen måte kan kaste lys over dagens Kina. Først ut er altså professor  Di Dongsheng ved Renmin University.

Di kom ut med sin første bok ‘China’s bold future: Foreign Economic Relations and their Strategic Implications i 2010. Boka er kun gitt ut på kinesisk og mandatfrahimmelen har fått lese et sammendrag på engelsk. Likevel, interessant lesing. På bakgrunn av sammendraget av sin bok stilte jeg forfatteren selv noen spørsmål. Etter intervjuet kan du lese min oversettelse av Di’s hovedpoeng fra boka.

Mandatfrahimmelen: Du sier at Kina bør sikre en høy oljepris slik at USAs ’fiender’ (f.eks. Iran, Venezuela osv) holder seg sterke. Jeg går ut ifra at dette er fordi at da vil USA være opptatt med disse i stedet for å bry seg om Kina. Men er en ustabil verden (f.eks en Israel-Iran krig) bra for Kina? Kina er jo veldig avhengig av fortsatt konsumhungrige vesterlendinger for å selge sine eksportvarer…

Di Dongsheng: Selvfølgelig vil ikke Kina ha en altfor høy oljepris. Kina vil ha en balansert verden, ikke en kaotisk verden. Dermed gir det ikke mening å gjøre f.eks Iran eller Russland for sterke.

M: Kan du, kort, forklare hvorfor du bruker et Kasino som metafor for å beskrive Kinas økonomiske forhold til utenlandske selskaper?

D: Når du går inn i et kasino må du veksle inn kontanter i chips og gamble med disse. Når du investerer i Kina må du veksle inn dine dollar eller euro til yuan(RMB). Det er likheten. Forskjellen er at et kasino tjener penger på å slå deg i gamblingen; kinesiske myndigheter gir deg en god deal i business, men de MÅ ikke veksle tilbake yuan’en til dollaren eller euroen du kom med. Implikasjonen er at den kinesiske yuan er potensielt overvaluert og kan komme til å falle dramatisk i framtiden, spesielt om de utenlandske investeringene tørker inn.

M: Hvordan er denne måten å håndtere handel med utlandet forskjellig fra andre lands modeller?

D: I Korea og Japan er ikke direkte investeringer fra utlandet (FDI) like velkommen som i Kina. De selger heller gjeld enn en ’eierandel’ i sin økonomi.

M: Du kaller dette systemet en versjon av det beryktede ’Ponzi scheme’ (på norsk kanskje best forklart som et slags pyramidespill). Hvorfor det?

D: Hvis du tilbyr investorer 15% årlig profitt for å tiltrekke deg kapital, mens du samtidig ikke tjener noen ting inn, spiller du et slags pyramidespill. FDI investeringer tilbys 15% avkastning årlig, mens kinesiske myndigheters investeringer i utenlandske valutareserver gir 0% i avkastning. Disse to faktaene forteller meg at vi har med et pyramidespill å gjøre. Men selvfølgelig, dette er bare en del av historien om Kinas økonomiske vekst. Vi må ikke glemme det substansielle konkurransefortrinnet og fremgangen i den private produksjonssektoren. Hadde ikke dette vært på plass hadde vi ikke hatt noe økonomisk mirakel i Kina.

M: Du skriver at vi en dag kan komme til å se et kinesisk markedskrasj. Kan du forklare hvordan dette kan skje og hva følgende blir av det?

D: Jeg snakker ikke om et krasj i kapitalmarkedet, men om en valutamarkedskrasj trigget av inntørkningen av FDI som igjen leder til en mindre base av penger og kreditt, som så kan lede til at hele økonomien kollapser. Det er en mulighet, heller enn en nødvendighet. Kinesiske myndigheter jobber selvfølgelig kontinuerlig for å sikre at dette scenariet ikke spiller seg ut.

M: Du skriver at under Jiang Zemin og Hu Jintao’s lederskap har Kina blitt en mye mer aktiv spiller på den internasjonale arena, og tatt på seg en rolle som en global supermakt, også økonomisk. Derfor må vi, når vi ser på det globale markedet, ta inn over oss kinesiske strategiske interesser. Hva er disse strategiske interessene?

D: Fram til 2009 var det å skape nok jobber en vital strategisk interesse. Fra 2005 har det vært å sikre seg naturressurser, og etter 2010 har det å internasjonalisere den kinesiske valutaen, RMB, vært en viktig strategisk interesse for Kina.

M: Tilslutt et spørsmål om hvordan det var å skrive boka. Var det noen problemer med å publisere en bok hvor ord som ’kasino’ og ’ponzi scheme’ blir brukt om Kinas økonomiske modell?

D: Det var kanskje litt mye for forlaget og de ba meg om noen justeringer i språket. Men etter noen forhandlinger, hvor jeg gjorde noen forandringer, fikk jeg beholde nøkkelpoengene mine.

Di’s tre hovedargumenter:

1)             Selv om Kina er en nettoimportør av olje og gass kan det likevel være i Kinas interesse å holde oljeprisen noenlunde høy. Di argumenterer for at Kina bør holde oljeprisen mellom 60-80$ per fat (i dag er oljeprisen mye høyere, og da dette ble skrevet lå den på 105$ per fat ifølge http://www.todaysoilprice.com). Det er to grunner til dette, en økonomisk og en politisk. Økonomisk, om oljeprisen er kunstig høy (20$/fat høyere enn markedslikevekten), vil Kina måtte betale 38 milliarder dollar (per år) mer til eksportørene, mens de andre energiimportørene (USA, EU, Japan, Korea, India) vil måtte betale 500 milliarder dollar per år til de oljeproduserende landene. Men kinesiske industriprodukter har konkurransefortrinn i forhold til de vestlige produsentene, og ved å utvide sin produksjonsproduktivitet (ved innenlandsk kapital snarere enn utenlandske investeringer) samt å øke eksporten til de rike oljeeksporterende land, kan Kina få det meste av de 38 milliarder dollar refundert.

Strategisk er Kina opptatt av å se en mer balansert og multipolar maktstruktur i verden som letter sin egen vekst. I hvert fall i dette tiåret (2010-2020), hjelper en høy og stabil energipris til å forme maktkonfigurasjonen i verden til å være balansert og multipolar. Rundt 20% av de 500 milliarder dollar i oljehandelen vil strømme til tre land: Russland, Iran og Venezuela, som alle er såkalte bråkmakerne i det globale maktspillet som er dominert av USA. Problemene de utgjør for USA og dets allierte vil skape strategisk plass for Kina, som igjen kan utvide muligheten for Kinas ”fredelige vekst”.

2)            Hvis man sammenligner Kinas økonomiske modell med andre østasiatiske stater kan Kinas modell beskrives som et sofistikert ’Ponzi scheme’(pyramidespill på godt norsk). Di forklarer: Siden 1992 har Kina hatt en strategi for å tiltrekke seg investeringer utenfra. Di kaller strategien ”de tre utenlands”-strategiene: 1) handel med utlandet, 2) direkte investeringer fra utlandet (også kalt FDI), og 3) kjøpe opp utenlandske reserver. For å tiltrekke seg FDI lot Kina utenlandske selskaper nyte lave skatter og avgifter samt liten eller ingen miljørestriksjoner. I tillegg ble den kinesiske valutaen, RMB, devaluert fram til 1994 og siden satt opp i mot dollaren (nå rundt 8.27RMB for 1$). Dette hjalp både for eksporten og for utenlandske investeringer. I dag er Kina verdens største eksportør, men mesteparten av verdiene av det som eksporteres faller tilbake på utenlandske selskaper som selger varen i utlandet (Apple et godt eksempel, red. anm.). I tillegg har Kina kjøpt opp verdens største beholdning av utenlandske reserver.

Di bruker et Kasino som metafor om kinesisk økonomi de siste 30 årene: gjestene er velkommen til å prøve lykken i dette svært eksotiske og spennende stedet, men før de starter spillet, må alle veksle sine penger inn i gambling chips utstedt av kasinoet. Slik sørger kasinoet for administrasjonen av alle kontanter for gjestene, inntil det øyeblikk da alle gjestene bestemmer seg for å innkassere sine sjetonger. Det er her den enorme valuta reserven til Kina kommer fra. På den ene siden tiltrekker Kina utenlandske investeringer utenfra, og tilbyr dem minst 10% samlet avkastning per år, på den andre siden investerer Kina det meste av kontanter som FDI gir i innskudd i det kinesiske banksystemet til amerikanske obligasjoner. Her er avkastningen nesten 0% (dette fordi dollaren har blitt svakere hvert år og da går det opp i opp med renteavkastningen). Derfor Di kaller den kinesiske modellen en versjon av et typisk pyramidespill.

Implikasjonen er: Om den kinesiske økonomien flater ut vil RMB’en devalueres ytterligere, og Kina kan komme til å nekte å kjøpe tilbake ”chipsene” de utenlandske selskapene vekslet inn da de kom inn til Kasinoet/Kina.

3)             Kinas selvbilde og oppførsel internasjonalt har beveget seg fra å se på seg selv som en liten stat til å se på seg selv som en stormakt. Dette gjelder både innenfor internasjonal økonomi og politikk. En liten stat spiller etter rammene og reglene de store statene setter opp, mens de større statene er med å på skyve rammene og reglene slik de ønsker. Det at Kina nå ser på seg selv som en stormakt gjør at de også er mer villige til å bruke sin innflytelse til å forandre på spillereglene i både internasjonal økonomi og politikk. Derfor så vi et mer selvsikkert Kina under klimaforhandlingene i København og vi ser et Kina som endrer markedet på råvarer i metaller og andre mineraler.

Implikasjonen er: For å forstå det globale markedet det kommende tiåret, bør man ta kinesiske strategiske hensyn inn i betraktningen.

Advertisements

The Party – Bok referat

Jeg holdt på med å skrive dette innlegget rett etter jeg hadde lest boka, for ca 1 1/2 år siden. Men så ble bloggen lagt bort og jeg ble aldri ferdig. Derfor tenkte jeg å prøve igjen og måtte lese mye om igjen.

Dette er en fantastisk god bok. Istedet for å gå kjapt igjennom har jeg tatt for meg hvert kapittel, det ble litt langt, men forhåpentligvis interessant.

Først litt om forfatteren Richard McGregor. Han har jobba som journalist i Kina i mange år og var fra 2000-2008 Financial Times’ mann i midtens rike. Boka han har skrevet dekker et ganske vanskelig og altomfattende tema i moderne Kina, nemlig kommunistpartiet. Det er ganske fascinerende lesing og selv om han er flink til å sette ord på selvfølgelige ting (men hey det er jo det som gjør gode forfattere) er det også mye nytt og opplysende ved denne boka. Det er få bøker jeg har kommet over som i slik grad klarer å forklare hva som foregår inne i «den sorte boksen» som er kinesisk politikk.

McGregors bok er på ingen måte kontroversiell. Han prøver ikke spå mye om framtida, de få gangene boka kommer inn på noe normativt er det andre stemmer som kommer med karakteristikker, ikke McGregor. Altså McGregor er ingen polemiker, men en beskriver. Og beskrive gjør han godt.

 

1. Partiet og Staten.

For å si det enkelt: Myndighetene (altså statsapparatet) implementerer politikken, mens partiet dikterer. Og partiet er ledet av 9 menn i «the Standing Committee» (det blir vel arbeidsutvalget på kommunist-norsk) av Politbyrået. Nesten alle sammen er ingeniører og i motsetning til Mao’s dager er det partiet, ikke individene, som er viktigst. Politbyrået fungerer ikke som en regjering i vestlig forstand men er i McGregors ord til for å: «sikre partiets grep på staten, økonomien, byråkratiet, militære, politiet, utdanning, sosiale organisasjoner og media.» Intet mindre. Det stopper ikke der. Partiets departementer kontrollerer også «tenke-tanker, det rettslige systemet, media, religion, universiteter og har direkte innflytelse på NGOer og noen private selskaper.» Det som er et lite paradoks er at selv om partiet er overalt er det også veldig vanskelig å se. Det har f.eks ikke noen egen nettside… En professor han siterer sier det godt: «The party is like God. He is everywhere, you just can’t see him». McGregor ser ut til å gjøre en liten sammenligning med tidligere keiserdømmer. Partiet tiltrekker seg de beste hodene i landet,  har over 75millioner medlemmer og uten en samlende ideologi (det er ikke no kommunisme å snakke om lengre) er det den samlende faktoren en ett-parti stat har som en historisk bakgrunn for sitt styre.

2. Partiet og business.

Her beskrives hvordan kommunistpartiet reformerte økonomien på åtti-tallet. Store statseideselskaper som hadde blitt holdt kunstig i live ble nå strømlinjeformet og fikk et valg: profitt eller død. Dette førte til massive permitteringer av ansatte, men de overlevende selskapene ble gitt oppgaven å lede Kinas økonomiske boom. Og de som ble satt til å lede disse selskapene var håndplukkede partitopper. Kommunismens globale kollaps med Soviets fall, viste Beijing at om de ikke klarte å håndtere markedet, kunne partiet også falle. Et nytt internt slagord kom opp: «On economic matters, relaxed controls; for political matters, tight controls.» Makten ble også mer og mer sentralisert. Nå skulle ikke lengre lokale partitopper kunne hyre eller sparke direktører i statseide selskaper. Slike jobber var kun for maktnavet i Beijing. Måten store selskaper i Kina blir styrt på kan ligne på hvordan Norge er aktive eiere i sine statseide selskaper. Som McGregor skriver: «They were instruments of national economic policy». Når noen store selskaper utfordret partiet, slik noen oljeselskaper gjorde, ble de raskt satt på plass. Igjen et sitat, denne gangen fra Caijing magasinet: «Toppledere i statseide banker er også tjenestemenn med vise-minister roller.» Kinas toppledere må både være moderne kapitalister, samtidig som de støtter partiets ideologiske helter som Marx og Mao. Som lederen av China Development Bank, Chen Yuan, skal ha sagt: «We are the Communist Party and we will decide what communism means.» Bedriftene må ikke glemme hvem de jobber for.

3. Partiet og personellet

I sentrum for hvordan partiet drives er det Sentrale Organisasjonsdepartementet. Et departement som holder en lav profil for utenforstående, men som har en finger med i hver minste lille detalj av partiapparatet. Det er nemlig her posisjoner og forfremmelser blir avgjort. For å forstå hvor viktig dette departementet sammenligner McGregor med USA: «A similar department in the US would oversee the appointment of the entire US cabinet, state governors and their deputies, the mayors of major cities, the heads of all federal regulatory agencies, the chief executives of GE, Exxon-Mobil, Wal-Mart and about fifty of the remaining largest US companies, the justices of the Supreme Court, the editors of the New York Times, the Wall Street Journal and the Washington Post, the bosses of the TV networks and cable stations, the presidents of Yale and Harvard and other big universities, and the heads of think-tanks like the Brooking Institution and the Heritage Foundation. Not only that, the vetting process would take place behind closed doors, and the appointments announced without any accompanying explanation why they had been made.» Hele systemet er lagt opp slik at dette departementet har filialer i alle små og store partikontor over hele landet. Dette systemet, tatt fra Lenins Soviet, har Kinas kommunistparti tatt til det ekstreme. Et av de mest sentrale kriteriene for å bli forfremmet er å vise til økonomisk  vekst, men også det har sine begrensninger. McGregor skriver at om økonomisk vekst hadde vært det eneste kriteriet ville Kinas ledere vært kun fra østkysten av Kina, hvor økonomien har rast fra resten, men det er de ikke. McGregor beskriver også hvordan up-and-coming tjenestemenn blir plassert rundt omkring i forskjellige poster rundt om i forskjellige provinser. De som klarer seg uten problemer blir tilslutt hentet hjem til Beijing og den sentrale ledelsen.

4. Partiet og det militæret

Det kinesiske militæret har én funksjon: å holde det kinesiske kommunistpartiet ved makten. » The Party commands the gun.» Det er ogsp derfor alle som innehar den høyeste posisjonen i Kommunistpartiet, partisekretær, også leder den Sentrale Militære Kommisjonen, som styrer PLA (the Peoples Liberation Army). Men det er en evig kamp for Kinas leder å sikre støtten fra militæret, derav rådet Deng Xiaoping ga Jiang Zemin da han tok over makten: «Out of five working days, spend four with the top brass.» I alle deler av PLA sitter det et partikontor, departement eller komité. Med samme mekanismene som partiet kontrollerer myndighetene og næringsliv (beskrevet over), styrer de PLA. Ildtesten på dette kom i 1989 massakeren på den Himmelske Fredsplass, hvor PLA viste seg villig til å bruke makt over sivile for å forsvare partiet.  For å holde PLA inne med partiet har det blitt stadig økende militærbudsjetter samt at PLA får eie og drive flere ekstremt lukrative selskaper. Den store brekkstangen for PLA overfor partiet i dag er Taiwan spørsmålet: «For the PLA, preparing for war over Taiwan has been the single most persuasive lever for squeezing more money out of the government.» Derfor vil man til stadighet høre hauker i PLA om viktigheten av en gjenforening mellom fastlandet og Taiwan. Som McGregor skriver: «The new PLA being built for the Party has multiple roles. It is an instrument of international statecraft for China, a defender of the motherland abroad and a policeman on the beat at home.»

5. Partiet og korrupsjon

Korrupsjon er et stort problem i Kina, og som er høyt på agendaen i kinesiske lederes taler. Men de kommer det aldri til livs. Hvorfor? McGregor bruker historien om hvordan Shanghai partitopp, den en gang så mektige, Chen Liangyu ble kastet i fengsel for korrupsjon. Her er departementet CCDI, the Central Commission for Discipline Inspection, sentralt: «Senior Party memers in China are much like members of the US military when it comes to criminal investigations. They cannot be arrested by civilian law enforcement bodies or other outside agencies for criminal offences until the allegations have been investigated by the Party first.» Først når en som er mistenkt for korrupsjon er kastet ut fra partiet (som er et signal på både skyld og straffbarhet) kan han/henne bli bragt for retten. Også her spiller hierarkiet innad i partiet en viktig rolle: «For any official it (CCDI) wants to probe, the commission must first get clearance by the party body one level up in the governing hierarchy. In other words, the more senior an official is, the more difficult it is for the commission to gain approval to investigate them (…) the commission is dogged by politics, and political struggle, at every turn.» (noe som illustreres godt i denne saken) Som illustreres ved at toppbyråkrater og tjenestemenn er de som selv gjør granskningen: «(…) senior officials are largely responsible for supervising and investigating themselves.» Noe som driver korrupsjon blant kommunistkadre er den ekstremt dårlige lønna, bare smuler av hva en lignende posisjon i det private næringsliv. Derfor driver mange tjenestemenn med business på siden, og mange driver med ‘skitten’ business.  McGregor skriver at korrpusjonen er et produkt av selve systemet og at et virkelig effektivt og uavhengig korrupsjonsbyrå ville kunne bringe hele partiet i kne: «Exposing its members to investigation by outside bodies would be intolerable, as it would be akin to ceding the Party’s monopoly on power. As officials freely acknowledge in private, a independent anti-corruption campaign, following up leads beyond the Party’s control, could bring the whole edifice tumbling down.»

6. Partiet og regionene

Det er en myte at alt i Kina styres av en sentral elite i Beijing. Med et så stort og folkerikt land ville det rett og slett ikke vært mulig. McGregor bruker en allegori om en elv for å illustrere poenget: «From the outside, power in China often seems to gush like a torrent from Beijing, streaming out from party central to nourish obedient communist officials in provinces, cities and townships throughout the country. This (…) holds more or less true for policies which embody the Party’s core political interests. (f.eks slik som suverenitet over Tibet og Xinjiang, red. anm) «The everyday reality of economic administration in China (…) far from surging like a single river out of the capital, the transmission of economic management is more akin to a series of locks, in which each locality takes what they want out of the policy waterway.» Dette gir lokale partitopper nærmest diktatorisk makt og illustrerer et paradoks: «that a strong, all-powerful Party makes for a weak government and compromised institutions.» Men dette er også styrken i systemet: nabobygder konkurrerer med hverandre for å oppnå mest mulig økonomisk vekst og det vil være ekstremt ueffektivt å skulle styre alt fra sentrum i et så stort og folkerikt land. (Det finnes teorier om at Soviet gikk dukken bl.a. fordi det ikke var desentralisert, slik som Kina.) Men det er også mye av grunnen til at det er mellom 50 og 100 000 demonstrasjoner i Kina hvert år. Som regel er dette over ekspropriert land som myndighetene tar fra bønder.

7. Partiet og kapitalismen

I dette kapittelet skriver McGregor om den ustabile verdenen de private entrepenører og selskaper lever i. I Kina er det, som Deng sa, «Glorious to be rich», og mange unge, ambisiøse entrepenører prøver lykken i et ‘dog-eat-dog’-kapitalistisk system. Likevel, om de private selskapne blir for store, eller utfordrer partiet på noe vis, kan de bli statseid fortere enn de rekker å si ‘socialism with chinese characteristics». For det er mange superrike i Kina, nylig kom det fram at det bor flere millionærer i Kina enn i noen annet land. Dette er et image problem for et parti som postulerer Marx og sosialisme. Derfor holder de rike (og smarte) entrepenørene seg godt inne med partiet. Slik formulerer Wang Shi, leder China Vanke (et eiendomsutviklingselskap), det: «The first rule (is) that you will not develop quickly without a ‘red hat’, or a state partner. Second, you had better be careful about making it without one. (Third), stay out of politics altogether.» På samme måte holdes alle fagforeninger innad i partiet. Også utenlandske selskaper må holde seg inne med kommunistpartiet, det ultimate beviset kom da en Wal-Mart butikk i nord-øst Kina etablerte en partikomité(!).

8. Partiet og historien

I det siste kapittelet går McGregor igang med propaganda departementet og hvordan krigen om historien, er fundamental i Kina. ‘Det store spranget’ hvor 30-40 millioner mennesker mistet livet etter en katastrofal industrialiseringspolitikk av Mao, er i realiteten tabu i dagens Kina. Det samme gjelder selve Mao og hans arv. Det offisielle bildet på Mao er at han gjorde 70% riktig og 30% feil under sin tid som diktator i landet. Alle diskusjoner om hvorvidt dette stemmer er tabu. McGregor viser hvordan propagandadepartementet overser alle publikasjoner det være seg radio, tv eller aviser (eller andre skriftlige publikasjoner). Det er gått så langt at departementet ikke lenger trenger å se over mediene i særlig grad, det hersker en utbredt selvsensur blant kinesiske redaktører i alle medier. De vet hva som kan publiseres eller ikke: «There is a red line in their head.»

 

Sånn. Det var slik jeg leste denne boka. Veldig interessant om noen andre har lest boka og vil supplere med kommentarer!

Ny blogg!

Dette er et eksperiment og en test for meg selv. Jeg vil prøve å lage en blogg om Kina, verden og Norge(som i navnet). Jeg kommer til å kommentere og referere til nyheter om Kina og Kinas forhold til verden og spesielt Norge. Jeg vil bruke mye fra allerede eksisterende blogger og sider som hovedsakelig er på engelsk for på den måten kunne presentere nytt om Kina (i den politiske, økonomiske og kulturelle sfære) på norsk. Om det er interessant nok til at noen leser, eller om jeg klarer å være disiplinert nok til å oppdatere jevnlig er eksperimentet og testen.