The Party – Bok referat

Jeg holdt på med å skrive dette innlegget rett etter jeg hadde lest boka, for ca 1 1/2 år siden. Men så ble bloggen lagt bort og jeg ble aldri ferdig. Derfor tenkte jeg å prøve igjen og måtte lese mye om igjen.

Dette er en fantastisk god bok. Istedet for å gå kjapt igjennom har jeg tatt for meg hvert kapittel, det ble litt langt, men forhåpentligvis interessant.

Først litt om forfatteren Richard McGregor. Han har jobba som journalist i Kina i mange år og var fra 2000-2008 Financial Times’ mann i midtens rike. Boka han har skrevet dekker et ganske vanskelig og altomfattende tema i moderne Kina, nemlig kommunistpartiet. Det er ganske fascinerende lesing og selv om han er flink til å sette ord på selvfølgelige ting (men hey det er jo det som gjør gode forfattere) er det også mye nytt og opplysende ved denne boka. Det er få bøker jeg har kommet over som i slik grad klarer å forklare hva som foregår inne i «den sorte boksen» som er kinesisk politikk.

McGregors bok er på ingen måte kontroversiell. Han prøver ikke spå mye om framtida, de få gangene boka kommer inn på noe normativt er det andre stemmer som kommer med karakteristikker, ikke McGregor. Altså McGregor er ingen polemiker, men en beskriver. Og beskrive gjør han godt.

 

1. Partiet og Staten.

For å si det enkelt: Myndighetene (altså statsapparatet) implementerer politikken, mens partiet dikterer. Og partiet er ledet av 9 menn i «the Standing Committee» (det blir vel arbeidsutvalget på kommunist-norsk) av Politbyrået. Nesten alle sammen er ingeniører og i motsetning til Mao’s dager er det partiet, ikke individene, som er viktigst. Politbyrået fungerer ikke som en regjering i vestlig forstand men er i McGregors ord til for å: «sikre partiets grep på staten, økonomien, byråkratiet, militære, politiet, utdanning, sosiale organisasjoner og media.» Intet mindre. Det stopper ikke der. Partiets departementer kontrollerer også «tenke-tanker, det rettslige systemet, media, religion, universiteter og har direkte innflytelse på NGOer og noen private selskaper.» Det som er et lite paradoks er at selv om partiet er overalt er det også veldig vanskelig å se. Det har f.eks ikke noen egen nettside… En professor han siterer sier det godt: «The party is like God. He is everywhere, you just can’t see him». McGregor ser ut til å gjøre en liten sammenligning med tidligere keiserdømmer. Partiet tiltrekker seg de beste hodene i landet,  har over 75millioner medlemmer og uten en samlende ideologi (det er ikke no kommunisme å snakke om lengre) er det den samlende faktoren en ett-parti stat har som en historisk bakgrunn for sitt styre.

2. Partiet og business.

Her beskrives hvordan kommunistpartiet reformerte økonomien på åtti-tallet. Store statseideselskaper som hadde blitt holdt kunstig i live ble nå strømlinjeformet og fikk et valg: profitt eller død. Dette førte til massive permitteringer av ansatte, men de overlevende selskapene ble gitt oppgaven å lede Kinas økonomiske boom. Og de som ble satt til å lede disse selskapene var håndplukkede partitopper. Kommunismens globale kollaps med Soviets fall, viste Beijing at om de ikke klarte å håndtere markedet, kunne partiet også falle. Et nytt internt slagord kom opp: «On economic matters, relaxed controls; for political matters, tight controls.» Makten ble også mer og mer sentralisert. Nå skulle ikke lengre lokale partitopper kunne hyre eller sparke direktører i statseide selskaper. Slike jobber var kun for maktnavet i Beijing. Måten store selskaper i Kina blir styrt på kan ligne på hvordan Norge er aktive eiere i sine statseide selskaper. Som McGregor skriver: «They were instruments of national economic policy». Når noen store selskaper utfordret partiet, slik noen oljeselskaper gjorde, ble de raskt satt på plass. Igjen et sitat, denne gangen fra Caijing magasinet: «Toppledere i statseide banker er også tjenestemenn med vise-minister roller.» Kinas toppledere må både være moderne kapitalister, samtidig som de støtter partiets ideologiske helter som Marx og Mao. Som lederen av China Development Bank, Chen Yuan, skal ha sagt: «We are the Communist Party and we will decide what communism means.» Bedriftene må ikke glemme hvem de jobber for.

3. Partiet og personellet

I sentrum for hvordan partiet drives er det Sentrale Organisasjonsdepartementet. Et departement som holder en lav profil for utenforstående, men som har en finger med i hver minste lille detalj av partiapparatet. Det er nemlig her posisjoner og forfremmelser blir avgjort. For å forstå hvor viktig dette departementet sammenligner McGregor med USA: «A similar department in the US would oversee the appointment of the entire US cabinet, state governors and their deputies, the mayors of major cities, the heads of all federal regulatory agencies, the chief executives of GE, Exxon-Mobil, Wal-Mart and about fifty of the remaining largest US companies, the justices of the Supreme Court, the editors of the New York Times, the Wall Street Journal and the Washington Post, the bosses of the TV networks and cable stations, the presidents of Yale and Harvard and other big universities, and the heads of think-tanks like the Brooking Institution and the Heritage Foundation. Not only that, the vetting process would take place behind closed doors, and the appointments announced without any accompanying explanation why they had been made.» Hele systemet er lagt opp slik at dette departementet har filialer i alle små og store partikontor over hele landet. Dette systemet, tatt fra Lenins Soviet, har Kinas kommunistparti tatt til det ekstreme. Et av de mest sentrale kriteriene for å bli forfremmet er å vise til økonomisk  vekst, men også det har sine begrensninger. McGregor skriver at om økonomisk vekst hadde vært det eneste kriteriet ville Kinas ledere vært kun fra østkysten av Kina, hvor økonomien har rast fra resten, men det er de ikke. McGregor beskriver også hvordan up-and-coming tjenestemenn blir plassert rundt omkring i forskjellige poster rundt om i forskjellige provinser. De som klarer seg uten problemer blir tilslutt hentet hjem til Beijing og den sentrale ledelsen.

4. Partiet og det militæret

Det kinesiske militæret har én funksjon: å holde det kinesiske kommunistpartiet ved makten. » The Party commands the gun.» Det er ogsp derfor alle som innehar den høyeste posisjonen i Kommunistpartiet, partisekretær, også leder den Sentrale Militære Kommisjonen, som styrer PLA (the Peoples Liberation Army). Men det er en evig kamp for Kinas leder å sikre støtten fra militæret, derav rådet Deng Xiaoping ga Jiang Zemin da han tok over makten: «Out of five working days, spend four with the top brass.» I alle deler av PLA sitter det et partikontor, departement eller komité. Med samme mekanismene som partiet kontrollerer myndighetene og næringsliv (beskrevet over), styrer de PLA. Ildtesten på dette kom i 1989 massakeren på den Himmelske Fredsplass, hvor PLA viste seg villig til å bruke makt over sivile for å forsvare partiet.  For å holde PLA inne med partiet har det blitt stadig økende militærbudsjetter samt at PLA får eie og drive flere ekstremt lukrative selskaper. Den store brekkstangen for PLA overfor partiet i dag er Taiwan spørsmålet: «For the PLA, preparing for war over Taiwan has been the single most persuasive lever for squeezing more money out of the government.» Derfor vil man til stadighet høre hauker i PLA om viktigheten av en gjenforening mellom fastlandet og Taiwan. Som McGregor skriver: «The new PLA being built for the Party has multiple roles. It is an instrument of international statecraft for China, a defender of the motherland abroad and a policeman on the beat at home.»

5. Partiet og korrupsjon

Korrupsjon er et stort problem i Kina, og som er høyt på agendaen i kinesiske lederes taler. Men de kommer det aldri til livs. Hvorfor? McGregor bruker historien om hvordan Shanghai partitopp, den en gang så mektige, Chen Liangyu ble kastet i fengsel for korrupsjon. Her er departementet CCDI, the Central Commission for Discipline Inspection, sentralt: «Senior Party memers in China are much like members of the US military when it comes to criminal investigations. They cannot be arrested by civilian law enforcement bodies or other outside agencies for criminal offences until the allegations have been investigated by the Party first.» Først når en som er mistenkt for korrupsjon er kastet ut fra partiet (som er et signal på både skyld og straffbarhet) kan han/henne bli bragt for retten. Også her spiller hierarkiet innad i partiet en viktig rolle: «For any official it (CCDI) wants to probe, the commission must first get clearance by the party body one level up in the governing hierarchy. In other words, the more senior an official is, the more difficult it is for the commission to gain approval to investigate them (…) the commission is dogged by politics, and political struggle, at every turn.» (noe som illustreres godt i denne saken) Som illustreres ved at toppbyråkrater og tjenestemenn er de som selv gjør granskningen: «(…) senior officials are largely responsible for supervising and investigating themselves.» Noe som driver korrupsjon blant kommunistkadre er den ekstremt dårlige lønna, bare smuler av hva en lignende posisjon i det private næringsliv. Derfor driver mange tjenestemenn med business på siden, og mange driver med ‘skitten’ business.  McGregor skriver at korrpusjonen er et produkt av selve systemet og at et virkelig effektivt og uavhengig korrupsjonsbyrå ville kunne bringe hele partiet i kne: «Exposing its members to investigation by outside bodies would be intolerable, as it would be akin to ceding the Party’s monopoly on power. As officials freely acknowledge in private, a independent anti-corruption campaign, following up leads beyond the Party’s control, could bring the whole edifice tumbling down.»

6. Partiet og regionene

Det er en myte at alt i Kina styres av en sentral elite i Beijing. Med et så stort og folkerikt land ville det rett og slett ikke vært mulig. McGregor bruker en allegori om en elv for å illustrere poenget: «From the outside, power in China often seems to gush like a torrent from Beijing, streaming out from party central to nourish obedient communist officials in provinces, cities and townships throughout the country. This (…) holds more or less true for policies which embody the Party’s core political interests. (f.eks slik som suverenitet over Tibet og Xinjiang, red. anm) «The everyday reality of economic administration in China (…) far from surging like a single river out of the capital, the transmission of economic management is more akin to a series of locks, in which each locality takes what they want out of the policy waterway.» Dette gir lokale partitopper nærmest diktatorisk makt og illustrerer et paradoks: «that a strong, all-powerful Party makes for a weak government and compromised institutions.» Men dette er også styrken i systemet: nabobygder konkurrerer med hverandre for å oppnå mest mulig økonomisk vekst og det vil være ekstremt ueffektivt å skulle styre alt fra sentrum i et så stort og folkerikt land. (Det finnes teorier om at Soviet gikk dukken bl.a. fordi det ikke var desentralisert, slik som Kina.) Men det er også mye av grunnen til at det er mellom 50 og 100 000 demonstrasjoner i Kina hvert år. Som regel er dette over ekspropriert land som myndighetene tar fra bønder.

7. Partiet og kapitalismen

I dette kapittelet skriver McGregor om den ustabile verdenen de private entrepenører og selskaper lever i. I Kina er det, som Deng sa, «Glorious to be rich», og mange unge, ambisiøse entrepenører prøver lykken i et ‘dog-eat-dog’-kapitalistisk system. Likevel, om de private selskapne blir for store, eller utfordrer partiet på noe vis, kan de bli statseid fortere enn de rekker å si ‘socialism with chinese characteristics». For det er mange superrike i Kina, nylig kom det fram at det bor flere millionærer i Kina enn i noen annet land. Dette er et image problem for et parti som postulerer Marx og sosialisme. Derfor holder de rike (og smarte) entrepenørene seg godt inne med partiet. Slik formulerer Wang Shi, leder China Vanke (et eiendomsutviklingselskap), det: «The first rule (is) that you will not develop quickly without a ‘red hat’, or a state partner. Second, you had better be careful about making it without one. (Third), stay out of politics altogether.» På samme måte holdes alle fagforeninger innad i partiet. Også utenlandske selskaper må holde seg inne med kommunistpartiet, det ultimate beviset kom da en Wal-Mart butikk i nord-øst Kina etablerte en partikomité(!).

8. Partiet og historien

I det siste kapittelet går McGregor igang med propaganda departementet og hvordan krigen om historien, er fundamental i Kina. ‘Det store spranget’ hvor 30-40 millioner mennesker mistet livet etter en katastrofal industrialiseringspolitikk av Mao, er i realiteten tabu i dagens Kina. Det samme gjelder selve Mao og hans arv. Det offisielle bildet på Mao er at han gjorde 70% riktig og 30% feil under sin tid som diktator i landet. Alle diskusjoner om hvorvidt dette stemmer er tabu. McGregor viser hvordan propagandadepartementet overser alle publikasjoner det være seg radio, tv eller aviser (eller andre skriftlige publikasjoner). Det er gått så langt at departementet ikke lenger trenger å se over mediene i særlig grad, det hersker en utbredt selvsensur blant kinesiske redaktører i alle medier. De vet hva som kan publiseres eller ikke: «There is a red line in their head.»

 

Sånn. Det var slik jeg leste denne boka. Veldig interessant om noen andre har lest boka og vil supplere med kommentarer!

Advertisements

«Ferieaktig Sykemelding» – Wang Lijun vs Bo Xilai

En maktkamp innad i Kinas elite flommer over på internet: Kinesisk politikk har sannsynligvis ikke sett maken, siden Mao’s tid.

Her er saken, kortversjon: Wang Lijun, tidligere politisjef i Chongqing (verdens største by du ikke har hørt om), skal ha beskyldt sin sjef, Bo Xilai, partisekretær i Chongqing for korrupsjon, og senere søkt politisk asyl i USA. Bo Xilai, en av Kinas mektigste menn, som mange forventer skal inn i den 9 mannsterke stående komitéen av Politbyrået (Kinas de facto Regjering), slår tilbake med beskyldninger om mentale problemer og har sendt Wang på «ferieaktig sykemelding».

Alt dette i offentligheten, vel på bloggene da (hvor den reelle(?) politiske diskusjonen i Kina finner sted). Kinesisk media nøyer seg med å referere til pressemeldingen om Wang’s ferieaktige sykemelding.

Lang versjonen: Hvert år sendes det titusenvis av brev og meldinger til kommunistpartiets korrupsjonsjegere i CCDI (Central Commission for Discipline Inspection) som inneholder opplysninger om korrupte partipamper. De aller fleste sendes inn anonymt. Men for 10 dagers siden skal Wang Lijun ha sendt et signert brev til CCDI hvor han la ut om Bo Xilai’s korrupsjon. Uhørt! Bo, en mann som har gjort seg bemerket som korrupsjonsjeger selv i Chongqing (og med sitt «røde» fokus) og som skal inn i maktens sentrum, felles av sin høyrehånd gjennom mange år? Et signert brev fra Wang om sin mektige sjef, må enten bety at han er a)gal, b)har backing fra enda mektigere venner, eller c)plutselig fått et anfall av samvittighet, gir faen og satser på å rømme eller dø som en helt. (Bo selv peker på alternativ a, men det skal vi komme tilbake til.) Alternativ c er det dette angivelige brevet fra Wang, signert 3. februar, postulerer.

Nyheten eksploderte da det viste seg at noen dager etter å ha sendt dette brevet, kjørte Wang Lijun de tre timene fra Chongqing til det Amerikanske konsulatet i Chengdu, i Sichuan provinsen. Søkte han asyl? Konsulatet selv sier at Wang faktisk hadde samtaler med konsulatet, visstnok i 10 timer(!), og at han forlot kontoret av egen fri vilje. Offisielle kilder i Beijing hadde en pressemelding hvor de på kinesisk brukte utrykket, «strandet»(搁浅), om Wang’s besøk, som impliserer at han ikke helt kunne bestemme tidspunktet for å forlate området.

Men hva har vært kjernen til krangelen mellom Wang og Bo?

Flere spekulerer i at det dette egentlig handler om er Bo Xilai og hans motstandere, da særlig partisekretæren i Guangdong provinsen, Wang Yang. Som nevnt har Bo kjempet frem en konservativ og «rød» ideologisk kamp i Chongching, i tillegg til å nedkjempe korrupsjon med alle midler. Bo (som sønn av en av de «originale kommunistene» i Kina) vil bort fra dekadensen og den ekstreme markedsliberaliseringen som Østkysten av Kina står for. Isåfall er dette en maktkamp mellom to blokker godt kjent i kinesisk politikk: Shanghai-klikken, som står for mer økonomisk liberalisering og Beijingskolen, symbolisert først og fremst av statsminister Wen Jiabao, men også delvis Hu Jintao. Da dreier dette seg om hvilken vei Kina skal ta etter at Xi Jinping tar over roret høsten 2012. Vil Kina prøve å revitalisere noen kommunistiske «kjerneverdier» som å minske gapet mellom fattig og rik, sikre pensjon, trygd og andre velferdsgoder for hele befolkningen? Eller er svaret mer vekst som igjen vil føre til flere rike som igjen vil dryppe ned på resten og løfte flere ut av fattigdom?

Eller handler det kun om en personlig feide mellom to mektige kollegaer? Et rykte går ut på at Bo skal ha nektet å hjelpe Wang, som skal være innblandet i en annen korrupsjonsak, «Tieling-saken». Teorien går ut på at at Wang blåste Bo for selv å slippe unna sin sak, brukte konsulatet i Chengdu som møteplass og ble tatt med av statsagenter fra Beijing da han gikk ut. Bo skal i sin tur ha «lekket» Wang’s medisinske journal hvor han betegnes som depressev og suicidal, muligens for å lage et scenario hvor Wang plutselig «forsvinner» på mentalsykehus.

Hvordan denne saken har fått utfolde seg på de sosiale mediene tyder ihvertfall på at sentrale myndigheter i Beijing, så langt, ikke ser at Bo Xilais rykte får en skramme. Om det hele er orkestrert fra sentrum, får vi se til høsten når Politbyrået skal velge sin stående komité. Er Bo blant de ni har hans klikk vunnet maktkampen, hvis ikke, tyder det på det motsatte. Det skal også sies at Bo har gjort seg upopulær blant mange partitopper fordi han har hensynsløst gått til krig mot korrupsjon og prøvd å gjøre seg populær blant folk, og ikke innad i partiet, som jo er den «vanlige» måten å gjøre det på.

Dette kommer også på et meget brennbart tidspunkt. Denne uken startet Xi Jinping sin tur til USA. En tur som skal være hans ilddåp som statsmann. Om en høytstående embetsmann søker politisk asyl i USA mens (neste)lederen er på besøk, er det naturligvis ganske så pinlig, det er, for å bruke et forslitt uttrykk om kinesere, å tape ansikt.

Det som er sikkert er at utfallet av denne maktkampen vil ha mye å si for hvilket arbeidsrom Xi vil ha, når han skal ta over makten i midtens rike.

P.S. Den kinesiske ekvivalenten av twitter, weibo, flommer nå over av flere meldinger hvor uttrykket «ferieaktig sykemelding» blir harselert over. Her er et eksempel fra @ChangCheng: What gives? Protective-style demolition, vacation-style therapy, condom-wearing rape, suicidal dismemberment.