1 milliard kinesere hopper – en journalist hopper ut

Etter 7 år i Japan og 7 år i Kina er det over for en av de beste engelskspråklige journalistene i Asia. Eller slutt er det jo ikke, Jonathan Watts skal bare bytte beite. Fra å være The Guardian’s miljøkorrespondent i Asia reiser nå Watts til Sør-Amerika hvor han, etter eget utsagn vil finne ut om det eksisterer en annen modell for utvikling, en som kanskje er mer miljøvennlig.

Mandatfrahimmelen fikk en prat med Watts, mannen bak den prisbelønte boka ”When a billion Chinese Jump – How China will save the world – or destroy it” om hvordan tiden i Kina har vært og hvordan han ser på fremtiden.

En av dine siste reportasjer er en fantastisk tur inn i ”forbudt område”, nemlig Tibet. Kan du fortelle litt om hvordan arbeidsforholdene er som utenlandsk journalist i Kina?

Først og fremst vil jeg si at Kina faktisk er et veldig trygt og godt sted å jobbe som utenlandsk journalist. Jeg skrev en lengre artikkel for the Foreign Correspondents Club China om vanskelighetene om det å jobbe her, men generelt sett er det veldig fint. Det handler mer om kildene dine. Den saken du peker på er spesiell på mange måter. Dette er en del av Tibet som ligger i Sichuan-provinsen og dermed ikke regnes som Tibet av Kinesiske myndigheter, her har også de aller fleste selvpåtenninger skjedd den siste tiden. Det er et område som utenlandske journalister ikke får lov til å reise til og et sted jeg har prøvd å nå i over 4 år. Men det var ikke noen stor risk for sjåføren, han var ikke tibetaner, har aldri vært involvert politisk i noen ting, og gjorde for så vidt ikke noe ulovlig. Det var en risk, men vi anslo den til å være veldig lav. Om vi hadde blitt stoppet hadde han kanskje blitt avhørt, men jeg tror ikke det hadde bydd på store problemer. Jeg har faktisk ikke, så vidt jeg vet, satt noen i seriøse problemer, det har kanskje vært 6-7 mennesker jeg har intervjuet som har blitt tatt av politiet, som oftest fordi de allerede er kjente dissidenter. I slike øyeblikk blir du bekymret.

Hva er det verste øyeblikket ditt som journalist i Kina?

Åh, hmmmm, det er vanskelig. En ting jeg husker veldig godt var da jeg intervjuet Ai WeiWei før OL. Jeg tror det var første gang han var i utenlandsk media og jeg spurte han om OL-stadion han hadde designet (Fugleredet, red.anm.). Jeg trodde han ville snakke om hvor fantastisk det var, men da han snakket var det bare masse kritikk mot myndighetetne og jeg noterte som en gal, mens jeg tenkte ”dette er gull!” og at dette ville bli en fantastisk artikkel. Samtidig ble jeg også bekymret og lurte på om han var naiv og ikke forstod at det kunne få konsekvenser. Så tilslutt spurte jeg han, ”tusen takk for intervjuet, det var utrolig interessant, men forstår du hva du sier? Forstår du at dette vil skape oppmerksomhet og at det kan bli konsekvenser for deg?” og Ai svarte ”jeg er klar over risikoen, men jeg er over 50 år og det eneste jeg er lei meg for er at jeg ikke kan uttrykke meg klarere”. Så sa han jo det samme og andre ting til andre medier, men da han ble tatt av politiet i fjor, ble jeg dårlig og tenkte tilbake på det intervjuet. Og fortsatt tenker jeg at om jeg ikke hadde skrevet det jeg gjorde så hadde han kanskje ikke blitt tatt, men kanskje noen andre hadde gjort det, så hvem vet. Det ble jo en stor sak og han skrev senere for oss under OL, så…

På mange måter ditt beste og verste minne som journalist…?

Ja, det kan du si, det er en god måte å si det på.

Så over til noen av argumentene dine i boka. Vi hører jo alle om hvordan verden vil falle fra hverandre om hver kineser skal konsumere like mye som en amerikaner eller europeer. Og Kina er på god vei til å øke forbruke hjemme. Hvem er nødt til å legge bånd på seg, Vesten eller Kina?

Det er helt klart at Vesten må forbruke mindre og la utviklingslandene, ikke bare Kina, men India, Brasil, Indonesia og andre vokse. Men jeg er pessimist. Ikke uten håp, men jeg tror det blir vanskelig. FNs klimaforhandlinger viser hvor utfordrene det er å komme med løsninger på tvers av nasjonene. Særlig nå når vi har nådd en æra av rasjonering. Det er et uttrykk mange er redde for å bruke, men det er akkurat det karbonhandelen handler om, rasjonering. Vi kan bare forby så mye, vi må dele opp i hvem som kan brenne så mye karbon og så dele ut rasjoner, det er det som skjer. Det er et utrolig vanskelig prosjekt, men det er det riktige. Vi har ikke gjort det særlig bra til nå, vi vil skyte langt over målet om 2 graders stigning, men det er ikke helt fåfengt heller. Det menneskelige instinkt blir ofte beskrevet som en ”alles-kamp-mot-alle”, men vi er jo også sosiale vesener, rasjonelle, vi er ikke nødt til å velge denne katastrofeaktige versjonen.

Er Kinas autokratiske styresett en fordel eller en ulempe i den forbindelse?

Jeg tror jeg tar dette opp i boka, men kort sagt, det er vel plusser og minuser. Så langt har myndighetene i Kina prøvd å løse miljøkriser ved hjelp av ingeniørkunst. For eksempel når de ikke har nok vann i nord prøver de å omdirigere store mengder vann fra sør eller så prøver de å grave dypere etter underjordiske reservoarer. Men dette er ikke bærekraftig, de eneste langsiktige løsningene er å dempe forbruket. Som igjen er utrolig vanskelig. Nesten helt umulig i demokratier hvor politikerne er nødt til å bli gjenvalgt, men hvis du ser på fakta er det ikke særlig enklere for Kina selv om de ikke er demokratiske. Mitt tips er at de vil få det vanskelig, de har ikke mye kontroll over forbruk, jeg håper jeg tar feil, men de er faktisk ganske like demokratier på denne fronten ved å konstant love folket mer og mer. Og hvordan kan de si til folket: ”dere må få mindre, mindre enn resten av verden”, det er utrolig vanskelig og like vanskelig for oss i Vesten og kreve det samme, hvilken rett har vi til det? Likevel, vi må gi og ta fra begge sider.

Det har vært skrevet mye om luften i Beijing i det siste, den skal være helt forferdelig. Er det sannsynlig at vi får et opprør blant kineserne selv, at de vil kreve bedre forhold?

Jeg veit jeg går mot strømmen her, men jeg mener at det ikke er blitt verre i Beijing, det har blitt bedre. De fleste data jeg har sett underbygger dette. Det eneste som virker som har blitt verre, og jeg har sett motstridene tall, er den som er viktigst, nemlig PM 2.5 (som måler forurensende partikler i lufta, den amerikanske ambassaden i Beijing publiserer hver time målinger av dette nivået. Ofte er det mye høyere enn anbefalt, red.anm.), men selv her har vi sett mer oppmerksomhet av offentligheten. For bare 3-4 år siden var det ingen som visste hva PM 2.5 var for noe, og her er jeg mer positiv. Vi kommer til å se mer av dette, fordi det er det som skjedde i andre land som industrialiserte seg. Folk vil kreve mindre forurensing der de bor. Men Kina har større vannforurensingsproblem enn luftforurensing, slik jeg ser det.

Hvordan har mottagelsen av boka vært i Kina?

Den har vært veldig bra. Jeg har blitt overrasket over interessen, folk bryr seg og de er bekymret, de deltar i debatter, og det er ikke bare miljøorganisasjoner, men også næringslivet og til og med finansfolk og Kina-kjennere som har vært interessert i argumentene i boka. Så boka har nok bidratt til en allerede eksisterende debatt. Den har faktisk kommet ut i Taiwan, men ikke på fastlandet ennå. Miljøverndepartementet i Kina har kontaktet meg, så det er jo oppløftende, selv om det vil blir utrolig vanskelig å gi den ut her. Jeg anslår at de er enige om sikkert 80 prosent av boka, men så er det 20 prosent de ikke kan stå inne for, så det blir nok vanskelig.

Helt tilslutt, hvorfor drar du nå videre og hvorfor til Sør-Amerika?

Jeg har lyst til å fortsette å studere utvikling og miljø, men denne gangen en annen modell. Eller, for å se om det finnes en annen modell, en som er mer miljøvennlig, eller om det rett og slett er uunngåelig at om man setter økonomien i førersete så vil miljøet lide. Så steder som Brasil og resten av Latin-Amerika virker som stedet for å stille disse spørsmålene. Men jeg må innrømme at jeg også ser fram til Verdensmesterskapet i fotball i 2014, haha.
Og med det ønsker vi Jonathan Watts lykke til som ny miljøkorrespondent for the Guardian i Sør-Amerika og at England ikke gjør det for dårlig i VM om to år.

 

 

 

Reklamer

Nye stemmer

Når det diskuteres Kina i norsk media er det de kjente og kjære som fyller spaltemeterne. Navn som Harald Bøckmann, Torbjørn Færøvik og Henning Kristoffersen dukker opp raskest når norske medier skal snakke Kina. Eller, når det gjelder økonomi, Olav Chen.

Ingenting galt med disse stemmene. Tvert imot. Selv om det er få kvinner på lista da. De er kunnskapsrike, har god kommuniseringsevne og er flinke til å stille opp for media (noe som teller mye for mediedekningen). MEN, det er flere og flere nordmenn som studerer og kjenner Kina. Unge mennesker. Som har andre perspektiver enn de ”kjente og kjære”.

Tenkte å gi noen av disse stemmene litt oppmerksomhet her på bloggen fra tid til annen. Først ut er stipendiat ved Institutt for Forsvarstudier (IFS), Henrik Stålhane Hiim. Hiim har bodd flere år i Kina og tok deler av mastergraden sin ved Renmin University of China. Nå fokuserer han på Kinas rolle i ikke-spredning av atomvåpen. Det gir et godt utgangspunkt til å se på forholdet mellom Kina og USA, skal vi tro ham selv. Mandatfrahimmelen fikk en prat med Hiim over en kopp kaffe i Oslo for kort tid siden.

Fortell! Hva er det du driver med på IFS?

Analyserer Kinas rolle i arbeidet med ikke-spredning av atomvåpen, blant annet.

Hvorfor er det så spennende?

Kina har en unik rolle i alle sakene som omhandler de to største konfliktlandene, Nord-Korea og Iran. Det er umulig å se for seg en løsning uten Kina. Ta Iran. Først og fremst sitter Kina som en vetomakt i FNs sikkerhetsråd, men det er også mye handel mellom de to landene. Kina får mye av oljen sin derfra. Det gjør at Kina antagelig har mye innflytelse på myndighetene i Teheran. Også historisk har det vært et atom-samarbeid mellom Iran og Kina (mellom 1985-97). Så når det gjelder sanksjoner mot regimet er det Kina som har nøkkelen.

Og Nord-Korea?

Kina er jo det eneste landet i verden som støtter opp om regimet til den nye lederen, Kim Jong-un. Kina er jo ikke interessert i at landet skal ha atomvåpen. De ser seg ikke tjent med en ustabil nabo med atomvåpen, men nå er de jo allerede der, for Nord-Korea har faktisk bygget opp sitt atomvåpen program mye alene. Så for Kina er det viktigste, akkurat nå, at regimet ikke kollapser. Da er de redde for en flyktingsstrøm over grensa og en ustabil situasjon med USA involvert og som i verste fall, for Kineserne, kan føre til et gjenforent Korea med amerikanske styrker som grenser til Kina. Det vil være uakseptabelt for dagens kinesiske ledere. Det kineserne ser for seg er et Nord-Korea som reformerer seg slik de selv gjorde, på linje med f.eks Vietnam. Men Nord-Korea har ikke vist noen vilje til dette. Det er et paradoks her og det er at Nord-Koreas største ”fordel”, er at de er så ustabile. Det er rett og slett ikke mulig å forutse hva som vil skje. Som vi nå har sett i det siste har de visstnok gått med på en avtale med amerikanerne om innstilling av prøvesprengninger og utskytninger av missiler. Det kom ganske bardust på det internasjonale samfunnet. Og nå ser det ut til at avtalen faller i fisk igjen. Det er ingen som vet helt sikkert hva som skjer innad i det Nordkoreanske regimet.

Men hva slags innflytelse har Kina over Nord-Korea?

De sier de har lite, men omverdenen tror de har mer enn de vil innrømme. Men de har i hvert fall ikke kommet noen vei med sin strategi (et reformert Nord-Korea, red. anm.) Kim Jong-il var i Kina i 1992, og Deng Xiaoping prøvde å vise han den veien, men Nord-Korea har ikke gjort noe med det.

Du sier det er interessant å se på forholdet mellom Kina og USA gjennom disse sakene. Hvordan da?

Forholdet til USA sier mye om Kinesisk integrasjon i det internasjonale systemet. Fra å være revolusjonær til å bli en statusquo makt. Dette gjenspeiler seg i de pågående ”krisene” i Iran og Nord-Korea. Det er noe som alltid går igjen i disse sakene. USA har presset på, mens Kina historisk har vist en motvilje til å være med på ikke-spredningsavtaler. Men har nå tilsluttet seg de aller fleste. Og det er her vi har de tre viktigste punktene i forholdet mellom USA og Kina:

Menneskerettigheter, økonomi, våpenkontroll/ikkespredning. USA er ekstremt opptatt av dette: Kina har forsynt mange land med atomteknologi oppigjennom åra. Dette har vært realpolitikk fra Kina, men endret seg litt fordi USA har vært så viktige. Men det har ikke kosta dem så mye. Tre hovedgrunner til at Kina har gått fra å forsyne verden med atomteknologi: 1) bedre forholdet til USA, 2) bedre internasjonalt image, 3) ikke så mye omkostninger rent politisk.

I forrige bloggpost her i mandatfrahimmelen snakket jeg med professor Di Dongsheng som mener Kina kanskje er tjent med at USA er godt opptatt i Midtøsten. Hva tenker du om det?

Jeg tror ikke Kina ønsker at Iran har atomvåpen, men de ser ikke på det som et voldsomt stort problem heller. Men det kan nok tenkes at det finnes noen i Beijing som synes det er fint at USA har for mye å gjøre i Midtøsten, men en eskalering av konflikten med Iran er ikke Kina tjent med.

Kan Kina komme til å kutte ut Iran?

Ikke sannsynlig, men det er en tendens til å bevege seg litt bort fra regimet, blant annet har de kjøpt mindre olje i det siste. Saudi-Arabia og USA prøver å lokke til seg Kina, men foreløpig vil Kina ikke støtte harde sanksjoner, da må de i så fall få en gedigen gulrot. Men dette er lite sannsynlig. De holder seg godt med Russland, for Kina vil helst ikke være isolert internasjonalt sett, og på Iran spørsmålet har Kina alltid stemt sammen med Russland. Det gir det hele en legitimitet. Dermed er forholdet til Russland også blitt mye mer integrert og blitt bare bedre og bedre de siste åra.

Hvordan blir dette sett på innad i kommunistpartiet?

Vanskelig å si. Men mye av denne politikken blir bestemt helt på toppen. En professor ved Peking University, Zhu Feng, mener at Nord-Korea spørsmålet er et av de mest splittende spørsmålene innad i partiet…

Og splittelse i partiet har vi sett ganske åpenlyst i det siste. Spennende tider fremover for oss som følger med på kinesisk politikk. Tusen takk for praten, Henrik.

Det blir garantert flere møter med Henrik Stålhane Hiim her på mandatfrahimmelen i fremtiden.

Kina en Kasino-økonomi?

Intervju: Di Dongsheng (翟东升), Førsteamanuensis i Internasjonal Politisk Økonomi ved School of International Studies, Renmin University of China

Mandatfrahimmelen er meget fornøyde med å presentere det første intervjuet på disse sider til nå. Håper å kunne gjøre dette fra tid til annen med forskjellige mennesker som på en eller annen måte kan kaste lys over dagens Kina. Først ut er altså professor  Di Dongsheng ved Renmin University.

Di kom ut med sin første bok ‘China’s bold future: Foreign Economic Relations and their Strategic Implications i 2010. Boka er kun gitt ut på kinesisk og mandatfrahimmelen har fått lese et sammendrag på engelsk. Likevel, interessant lesing. På bakgrunn av sammendraget av sin bok stilte jeg forfatteren selv noen spørsmål. Etter intervjuet kan du lese min oversettelse av Di’s hovedpoeng fra boka.

Mandatfrahimmelen: Du sier at Kina bør sikre en høy oljepris slik at USAs ’fiender’ (f.eks. Iran, Venezuela osv) holder seg sterke. Jeg går ut ifra at dette er fordi at da vil USA være opptatt med disse i stedet for å bry seg om Kina. Men er en ustabil verden (f.eks en Israel-Iran krig) bra for Kina? Kina er jo veldig avhengig av fortsatt konsumhungrige vesterlendinger for å selge sine eksportvarer…

Di Dongsheng: Selvfølgelig vil ikke Kina ha en altfor høy oljepris. Kina vil ha en balansert verden, ikke en kaotisk verden. Dermed gir det ikke mening å gjøre f.eks Iran eller Russland for sterke.

M: Kan du, kort, forklare hvorfor du bruker et Kasino som metafor for å beskrive Kinas økonomiske forhold til utenlandske selskaper?

D: Når du går inn i et kasino må du veksle inn kontanter i chips og gamble med disse. Når du investerer i Kina må du veksle inn dine dollar eller euro til yuan(RMB). Det er likheten. Forskjellen er at et kasino tjener penger på å slå deg i gamblingen; kinesiske myndigheter gir deg en god deal i business, men de MÅ ikke veksle tilbake yuan’en til dollaren eller euroen du kom med. Implikasjonen er at den kinesiske yuan er potensielt overvaluert og kan komme til å falle dramatisk i framtiden, spesielt om de utenlandske investeringene tørker inn.

M: Hvordan er denne måten å håndtere handel med utlandet forskjellig fra andre lands modeller?

D: I Korea og Japan er ikke direkte investeringer fra utlandet (FDI) like velkommen som i Kina. De selger heller gjeld enn en ’eierandel’ i sin økonomi.

M: Du kaller dette systemet en versjon av det beryktede ’Ponzi scheme’ (på norsk kanskje best forklart som et slags pyramidespill). Hvorfor det?

D: Hvis du tilbyr investorer 15% årlig profitt for å tiltrekke deg kapital, mens du samtidig ikke tjener noen ting inn, spiller du et slags pyramidespill. FDI investeringer tilbys 15% avkastning årlig, mens kinesiske myndigheters investeringer i utenlandske valutareserver gir 0% i avkastning. Disse to faktaene forteller meg at vi har med et pyramidespill å gjøre. Men selvfølgelig, dette er bare en del av historien om Kinas økonomiske vekst. Vi må ikke glemme det substansielle konkurransefortrinnet og fremgangen i den private produksjonssektoren. Hadde ikke dette vært på plass hadde vi ikke hatt noe økonomisk mirakel i Kina.

M: Du skriver at vi en dag kan komme til å se et kinesisk markedskrasj. Kan du forklare hvordan dette kan skje og hva følgende blir av det?

D: Jeg snakker ikke om et krasj i kapitalmarkedet, men om en valutamarkedskrasj trigget av inntørkningen av FDI som igjen leder til en mindre base av penger og kreditt, som så kan lede til at hele økonomien kollapser. Det er en mulighet, heller enn en nødvendighet. Kinesiske myndigheter jobber selvfølgelig kontinuerlig for å sikre at dette scenariet ikke spiller seg ut.

M: Du skriver at under Jiang Zemin og Hu Jintao’s lederskap har Kina blitt en mye mer aktiv spiller på den internasjonale arena, og tatt på seg en rolle som en global supermakt, også økonomisk. Derfor må vi, når vi ser på det globale markedet, ta inn over oss kinesiske strategiske interesser. Hva er disse strategiske interessene?

D: Fram til 2009 var det å skape nok jobber en vital strategisk interesse. Fra 2005 har det vært å sikre seg naturressurser, og etter 2010 har det å internasjonalisere den kinesiske valutaen, RMB, vært en viktig strategisk interesse for Kina.

M: Tilslutt et spørsmål om hvordan det var å skrive boka. Var det noen problemer med å publisere en bok hvor ord som ’kasino’ og ’ponzi scheme’ blir brukt om Kinas økonomiske modell?

D: Det var kanskje litt mye for forlaget og de ba meg om noen justeringer i språket. Men etter noen forhandlinger, hvor jeg gjorde noen forandringer, fikk jeg beholde nøkkelpoengene mine.

Di’s tre hovedargumenter:

1)             Selv om Kina er en nettoimportør av olje og gass kan det likevel være i Kinas interesse å holde oljeprisen noenlunde høy. Di argumenterer for at Kina bør holde oljeprisen mellom 60-80$ per fat (i dag er oljeprisen mye høyere, og da dette ble skrevet lå den på 105$ per fat ifølge http://www.todaysoilprice.com). Det er to grunner til dette, en økonomisk og en politisk. Økonomisk, om oljeprisen er kunstig høy (20$/fat høyere enn markedslikevekten), vil Kina måtte betale 38 milliarder dollar (per år) mer til eksportørene, mens de andre energiimportørene (USA, EU, Japan, Korea, India) vil måtte betale 500 milliarder dollar per år til de oljeproduserende landene. Men kinesiske industriprodukter har konkurransefortrinn i forhold til de vestlige produsentene, og ved å utvide sin produksjonsproduktivitet (ved innenlandsk kapital snarere enn utenlandske investeringer) samt å øke eksporten til de rike oljeeksporterende land, kan Kina få det meste av de 38 milliarder dollar refundert.

Strategisk er Kina opptatt av å se en mer balansert og multipolar maktstruktur i verden som letter sin egen vekst. I hvert fall i dette tiåret (2010-2020), hjelper en høy og stabil energipris til å forme maktkonfigurasjonen i verden til å være balansert og multipolar. Rundt 20% av de 500 milliarder dollar i oljehandelen vil strømme til tre land: Russland, Iran og Venezuela, som alle er såkalte bråkmakerne i det globale maktspillet som er dominert av USA. Problemene de utgjør for USA og dets allierte vil skape strategisk plass for Kina, som igjen kan utvide muligheten for Kinas ”fredelige vekst”.

2)            Hvis man sammenligner Kinas økonomiske modell med andre østasiatiske stater kan Kinas modell beskrives som et sofistikert ’Ponzi scheme’(pyramidespill på godt norsk). Di forklarer: Siden 1992 har Kina hatt en strategi for å tiltrekke seg investeringer utenfra. Di kaller strategien ”de tre utenlands”-strategiene: 1) handel med utlandet, 2) direkte investeringer fra utlandet (også kalt FDI), og 3) kjøpe opp utenlandske reserver. For å tiltrekke seg FDI lot Kina utenlandske selskaper nyte lave skatter og avgifter samt liten eller ingen miljørestriksjoner. I tillegg ble den kinesiske valutaen, RMB, devaluert fram til 1994 og siden satt opp i mot dollaren (nå rundt 8.27RMB for 1$). Dette hjalp både for eksporten og for utenlandske investeringer. I dag er Kina verdens største eksportør, men mesteparten av verdiene av det som eksporteres faller tilbake på utenlandske selskaper som selger varen i utlandet (Apple et godt eksempel, red. anm.). I tillegg har Kina kjøpt opp verdens største beholdning av utenlandske reserver.

Di bruker et Kasino som metafor om kinesisk økonomi de siste 30 årene: gjestene er velkommen til å prøve lykken i dette svært eksotiske og spennende stedet, men før de starter spillet, må alle veksle sine penger inn i gambling chips utstedt av kasinoet. Slik sørger kasinoet for administrasjonen av alle kontanter for gjestene, inntil det øyeblikk da alle gjestene bestemmer seg for å innkassere sine sjetonger. Det er her den enorme valuta reserven til Kina kommer fra. På den ene siden tiltrekker Kina utenlandske investeringer utenfra, og tilbyr dem minst 10% samlet avkastning per år, på den andre siden investerer Kina det meste av kontanter som FDI gir i innskudd i det kinesiske banksystemet til amerikanske obligasjoner. Her er avkastningen nesten 0% (dette fordi dollaren har blitt svakere hvert år og da går det opp i opp med renteavkastningen). Derfor Di kaller den kinesiske modellen en versjon av et typisk pyramidespill.

Implikasjonen er: Om den kinesiske økonomien flater ut vil RMB’en devalueres ytterligere, og Kina kan komme til å nekte å kjøpe tilbake ”chipsene” de utenlandske selskapene vekslet inn da de kom inn til Kasinoet/Kina.

3)             Kinas selvbilde og oppførsel internasjonalt har beveget seg fra å se på seg selv som en liten stat til å se på seg selv som en stormakt. Dette gjelder både innenfor internasjonal økonomi og politikk. En liten stat spiller etter rammene og reglene de store statene setter opp, mens de større statene er med å på skyve rammene og reglene slik de ønsker. Det at Kina nå ser på seg selv som en stormakt gjør at de også er mer villige til å bruke sin innflytelse til å forandre på spillereglene i både internasjonal økonomi og politikk. Derfor så vi et mer selvsikkert Kina under klimaforhandlingene i København og vi ser et Kina som endrer markedet på råvarer i metaller og andre mineraler.

Implikasjonen er: For å forstå det globale markedet det kommende tiåret, bør man ta kinesiske strategiske hensyn inn i betraktningen.

Li Keqiang – Profil

Ettersom Kinas politiske system har vært regjert i et slags tospann på toppen har det vært flere særdeles innflytelsesrike statsministre som Zhou Enlai, Zhao Ziyang, Zhu Rongji og nå altså Wen Jiabao. Derfor er det på sin plass (etter en bio på Kinas neste president Xi Jinping), å vie litt spalteplass på han som etter all sannsynlighet vil bli Xi’s høyrehånd, og Kinas neste statsminister, Li Keqiang.

Født: 1955, 1. juli i Dingyuan, Anhui Provinsen.

Alder: 57 år

Utdanning: PhD i Økonomi fra Beijing University (Beida, Toppuniversitetet som var sentral i oppstarten til demonstrasjonene i 1989). Startet som jusstudent og tok senere master og phd, mens han jobbet i partiet.

Politisk karriere: Jobbet i Communist Youth League i 16 år i forskjellige posisjoner, Guvernør i Henan 1999, ble i 2002 forfremmet til partisekretær i samme provins, partisekretær i Liaoning provinsen i 2004, siden 2007 vært medlem av Politbyråets stående komité, er vise-statsminister og dermed part av det sentrale lederskapet i landet.

Bio: Regnet som sittende president Hu Jintao’s protegé. Li har en mer beskjeden bakgrunn enn Xi og mange andre av toppledelsen. Hans far var byråkrat i Kommunistpartiet, men hadde aldri høye posisjoner og Li kan derfor ikke regnes som noen «prins». Ble, som så mange andre av dagens ledere, sendt til bygda for en «utdanning» i hvordan bøndene i kommunist-Kina hadde det. Li ble sendt til Fengyang Fylke, i Anhui provinsen, Øst i Kina.

Som alltid er det vanskelig å vite hva slags politiker Li er sammenlignet med f.eks Xi. Som Hu’s protegé blir han regnet for å ha fokus på sosial stabilitet, bremse gapet mellom fattig og rik, og få til et velferdsystem i Kina. Hans klassekamerater på Beida skal seinere ha blitt prominente dissidenter under protestene i 1989 og Wang Juntao som nå lever i eksil i USA har sagt: “Among all the younger leaders, Li Keqiang is the only one who’s lived and debated alongside these liberals (…) He understands us, he’s argued with us.” Det kan nok tenkes at Li har blitt farget av sine unge år som student på Beida, men som nevnt i tidligere poster, selv om han skulle være liberal er det lite én person på toppen får gjort noe med det. Mest sannsynlig er det at Li er opptatt av å løfte flere kinesere ut av fattigdom, skape et sikkerhetsnett i form av et velferdsamfunn og at det er kommunistpartiet som må sørge for dette.

Li skal ifølge wikileaks-lekkasjer være meget intelligent, ha humor, være selvsikker og han liker å gå turer. Li skal også være lite temperamentsfull og snakker aldri negativt om sine kolleger. Høres ut som dyder det kinesiske politiske liv verdsetter høyt. Som en meget interessant anekdote er her et utdrag fra en av wikileaks kabler. Her illustreres godt hvordan kinesiske toppledere må kjempe mot sine undersåtter som helst vil gi dem den informasjonen som tjener dem selv best. Viser også at Li er en fyr som helst liker å ha fakta i orden: “GDP figures are ‘man-made’ and therefore unreliable, Li said. When evaluating Liaoning’s economy, he focuses on three figures: 1) electricity consumption, which was up 10 percent in Liaoning last year; 2) volume of rail cargo, which is fairly accurate because fees are charged for each unit of weight; and 3) amount of loans disbursed, which also tends to be accurate given the interest fees charged. By looking at these three figures, Li said he can measure with relative accuracy the speed of economic growth. All other figures, especially GDP statistics, are ‘for reference only,’ he said smiling.” (tatt herfra)

Li tok over jobben i Henan, først som guvernør og senere som partisekretær. Henan, en av Kinas mest folkerike provinser (med ca 94 millioner), er sentralt plassert, og regnes som arnestedet til Kinesisk sivilisasjon og kultur. Men provinsens BNP ligger etter de rike på øst-kysten og det kan ha vært her Li ble oppmerksom på landets store gap mellom fattig og rik. Han ble så sendt til Liaoning, en rikere provins hvor Dalian (en stor shipping hub og regnet som en av de reneste storbyene i Kina) ligger. Li’s resultater har ikke vært noe å skryte av, han ble heller kjent som ‘ulykkesfuglen’ siden det var så mange naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer i provinsene han ledet. Han er også kritisert for hans dårlige respons på AIDS epidemien som herjet noen landsbyer i Henan, etter en blodoverføringskandale. Han har tydeligvis gjort akkurat nok (lav profil, lite sosial uro) til å holde sin sti ren og er nå på vei til å skulle være den «harmoniske» og sosiale bremsen til øko-liberale Xi. Altså, føre Hu Jintao’s politikk.

P.S. Denne siden fra Tibet aktivister er glimrende for å holde orden på hvem som er hvem på toppen i Kinas politiske univers, samt korte bioer på dem.

The Party – Bok referat

Jeg holdt på med å skrive dette innlegget rett etter jeg hadde lest boka, for ca 1 1/2 år siden. Men så ble bloggen lagt bort og jeg ble aldri ferdig. Derfor tenkte jeg å prøve igjen og måtte lese mye om igjen.

Dette er en fantastisk god bok. Istedet for å gå kjapt igjennom har jeg tatt for meg hvert kapittel, det ble litt langt, men forhåpentligvis interessant.

Først litt om forfatteren Richard McGregor. Han har jobba som journalist i Kina i mange år og var fra 2000-2008 Financial Times’ mann i midtens rike. Boka han har skrevet dekker et ganske vanskelig og altomfattende tema i moderne Kina, nemlig kommunistpartiet. Det er ganske fascinerende lesing og selv om han er flink til å sette ord på selvfølgelige ting (men hey det er jo det som gjør gode forfattere) er det også mye nytt og opplysende ved denne boka. Det er få bøker jeg har kommet over som i slik grad klarer å forklare hva som foregår inne i «den sorte boksen» som er kinesisk politikk.

McGregors bok er på ingen måte kontroversiell. Han prøver ikke spå mye om framtida, de få gangene boka kommer inn på noe normativt er det andre stemmer som kommer med karakteristikker, ikke McGregor. Altså McGregor er ingen polemiker, men en beskriver. Og beskrive gjør han godt.

 

1. Partiet og Staten.

For å si det enkelt: Myndighetene (altså statsapparatet) implementerer politikken, mens partiet dikterer. Og partiet er ledet av 9 menn i «the Standing Committee» (det blir vel arbeidsutvalget på kommunist-norsk) av Politbyrået. Nesten alle sammen er ingeniører og i motsetning til Mao’s dager er det partiet, ikke individene, som er viktigst. Politbyrået fungerer ikke som en regjering i vestlig forstand men er i McGregors ord til for å: «sikre partiets grep på staten, økonomien, byråkratiet, militære, politiet, utdanning, sosiale organisasjoner og media.» Intet mindre. Det stopper ikke der. Partiets departementer kontrollerer også «tenke-tanker, det rettslige systemet, media, religion, universiteter og har direkte innflytelse på NGOer og noen private selskaper.» Det som er et lite paradoks er at selv om partiet er overalt er det også veldig vanskelig å se. Det har f.eks ikke noen egen nettside… En professor han siterer sier det godt: «The party is like God. He is everywhere, you just can’t see him». McGregor ser ut til å gjøre en liten sammenligning med tidligere keiserdømmer. Partiet tiltrekker seg de beste hodene i landet,  har over 75millioner medlemmer og uten en samlende ideologi (det er ikke no kommunisme å snakke om lengre) er det den samlende faktoren en ett-parti stat har som en historisk bakgrunn for sitt styre.

2. Partiet og business.

Her beskrives hvordan kommunistpartiet reformerte økonomien på åtti-tallet. Store statseideselskaper som hadde blitt holdt kunstig i live ble nå strømlinjeformet og fikk et valg: profitt eller død. Dette førte til massive permitteringer av ansatte, men de overlevende selskapene ble gitt oppgaven å lede Kinas økonomiske boom. Og de som ble satt til å lede disse selskapene var håndplukkede partitopper. Kommunismens globale kollaps med Soviets fall, viste Beijing at om de ikke klarte å håndtere markedet, kunne partiet også falle. Et nytt internt slagord kom opp: «On economic matters, relaxed controls; for political matters, tight controls.» Makten ble også mer og mer sentralisert. Nå skulle ikke lengre lokale partitopper kunne hyre eller sparke direktører i statseide selskaper. Slike jobber var kun for maktnavet i Beijing. Måten store selskaper i Kina blir styrt på kan ligne på hvordan Norge er aktive eiere i sine statseide selskaper. Som McGregor skriver: «They were instruments of national economic policy». Når noen store selskaper utfordret partiet, slik noen oljeselskaper gjorde, ble de raskt satt på plass. Igjen et sitat, denne gangen fra Caijing magasinet: «Toppledere i statseide banker er også tjenestemenn med vise-minister roller.» Kinas toppledere må både være moderne kapitalister, samtidig som de støtter partiets ideologiske helter som Marx og Mao. Som lederen av China Development Bank, Chen Yuan, skal ha sagt: «We are the Communist Party and we will decide what communism means.» Bedriftene må ikke glemme hvem de jobber for.

3. Partiet og personellet

I sentrum for hvordan partiet drives er det Sentrale Organisasjonsdepartementet. Et departement som holder en lav profil for utenforstående, men som har en finger med i hver minste lille detalj av partiapparatet. Det er nemlig her posisjoner og forfremmelser blir avgjort. For å forstå hvor viktig dette departementet sammenligner McGregor med USA: «A similar department in the US would oversee the appointment of the entire US cabinet, state governors and their deputies, the mayors of major cities, the heads of all federal regulatory agencies, the chief executives of GE, Exxon-Mobil, Wal-Mart and about fifty of the remaining largest US companies, the justices of the Supreme Court, the editors of the New York Times, the Wall Street Journal and the Washington Post, the bosses of the TV networks and cable stations, the presidents of Yale and Harvard and other big universities, and the heads of think-tanks like the Brooking Institution and the Heritage Foundation. Not only that, the vetting process would take place behind closed doors, and the appointments announced without any accompanying explanation why they had been made.» Hele systemet er lagt opp slik at dette departementet har filialer i alle små og store partikontor over hele landet. Dette systemet, tatt fra Lenins Soviet, har Kinas kommunistparti tatt til det ekstreme. Et av de mest sentrale kriteriene for å bli forfremmet er å vise til økonomisk  vekst, men også det har sine begrensninger. McGregor skriver at om økonomisk vekst hadde vært det eneste kriteriet ville Kinas ledere vært kun fra østkysten av Kina, hvor økonomien har rast fra resten, men det er de ikke. McGregor beskriver også hvordan up-and-coming tjenestemenn blir plassert rundt omkring i forskjellige poster rundt om i forskjellige provinser. De som klarer seg uten problemer blir tilslutt hentet hjem til Beijing og den sentrale ledelsen.

4. Partiet og det militæret

Det kinesiske militæret har én funksjon: å holde det kinesiske kommunistpartiet ved makten. » The Party commands the gun.» Det er ogsp derfor alle som innehar den høyeste posisjonen i Kommunistpartiet, partisekretær, også leder den Sentrale Militære Kommisjonen, som styrer PLA (the Peoples Liberation Army). Men det er en evig kamp for Kinas leder å sikre støtten fra militæret, derav rådet Deng Xiaoping ga Jiang Zemin da han tok over makten: «Out of five working days, spend four with the top brass.» I alle deler av PLA sitter det et partikontor, departement eller komité. Med samme mekanismene som partiet kontrollerer myndighetene og næringsliv (beskrevet over), styrer de PLA. Ildtesten på dette kom i 1989 massakeren på den Himmelske Fredsplass, hvor PLA viste seg villig til å bruke makt over sivile for å forsvare partiet.  For å holde PLA inne med partiet har det blitt stadig økende militærbudsjetter samt at PLA får eie og drive flere ekstremt lukrative selskaper. Den store brekkstangen for PLA overfor partiet i dag er Taiwan spørsmålet: «For the PLA, preparing for war over Taiwan has been the single most persuasive lever for squeezing more money out of the government.» Derfor vil man til stadighet høre hauker i PLA om viktigheten av en gjenforening mellom fastlandet og Taiwan. Som McGregor skriver: «The new PLA being built for the Party has multiple roles. It is an instrument of international statecraft for China, a defender of the motherland abroad and a policeman on the beat at home.»

5. Partiet og korrupsjon

Korrupsjon er et stort problem i Kina, og som er høyt på agendaen i kinesiske lederes taler. Men de kommer det aldri til livs. Hvorfor? McGregor bruker historien om hvordan Shanghai partitopp, den en gang så mektige, Chen Liangyu ble kastet i fengsel for korrupsjon. Her er departementet CCDI, the Central Commission for Discipline Inspection, sentralt: «Senior Party memers in China are much like members of the US military when it comes to criminal investigations. They cannot be arrested by civilian law enforcement bodies or other outside agencies for criminal offences until the allegations have been investigated by the Party first.» Først når en som er mistenkt for korrupsjon er kastet ut fra partiet (som er et signal på både skyld og straffbarhet) kan han/henne bli bragt for retten. Også her spiller hierarkiet innad i partiet en viktig rolle: «For any official it (CCDI) wants to probe, the commission must first get clearance by the party body one level up in the governing hierarchy. In other words, the more senior an official is, the more difficult it is for the commission to gain approval to investigate them (…) the commission is dogged by politics, and political struggle, at every turn.» (noe som illustreres godt i denne saken) Som illustreres ved at toppbyråkrater og tjenestemenn er de som selv gjør granskningen: «(…) senior officials are largely responsible for supervising and investigating themselves.» Noe som driver korrupsjon blant kommunistkadre er den ekstremt dårlige lønna, bare smuler av hva en lignende posisjon i det private næringsliv. Derfor driver mange tjenestemenn med business på siden, og mange driver med ‘skitten’ business.  McGregor skriver at korrpusjonen er et produkt av selve systemet og at et virkelig effektivt og uavhengig korrupsjonsbyrå ville kunne bringe hele partiet i kne: «Exposing its members to investigation by outside bodies would be intolerable, as it would be akin to ceding the Party’s monopoly on power. As officials freely acknowledge in private, a independent anti-corruption campaign, following up leads beyond the Party’s control, could bring the whole edifice tumbling down.»

6. Partiet og regionene

Det er en myte at alt i Kina styres av en sentral elite i Beijing. Med et så stort og folkerikt land ville det rett og slett ikke vært mulig. McGregor bruker en allegori om en elv for å illustrere poenget: «From the outside, power in China often seems to gush like a torrent from Beijing, streaming out from party central to nourish obedient communist officials in provinces, cities and townships throughout the country. This (…) holds more or less true for policies which embody the Party’s core political interests. (f.eks slik som suverenitet over Tibet og Xinjiang, red. anm) «The everyday reality of economic administration in China (…) far from surging like a single river out of the capital, the transmission of economic management is more akin to a series of locks, in which each locality takes what they want out of the policy waterway.» Dette gir lokale partitopper nærmest diktatorisk makt og illustrerer et paradoks: «that a strong, all-powerful Party makes for a weak government and compromised institutions.» Men dette er også styrken i systemet: nabobygder konkurrerer med hverandre for å oppnå mest mulig økonomisk vekst og det vil være ekstremt ueffektivt å skulle styre alt fra sentrum i et så stort og folkerikt land. (Det finnes teorier om at Soviet gikk dukken bl.a. fordi det ikke var desentralisert, slik som Kina.) Men det er også mye av grunnen til at det er mellom 50 og 100 000 demonstrasjoner i Kina hvert år. Som regel er dette over ekspropriert land som myndighetene tar fra bønder.

7. Partiet og kapitalismen

I dette kapittelet skriver McGregor om den ustabile verdenen de private entrepenører og selskaper lever i. I Kina er det, som Deng sa, «Glorious to be rich», og mange unge, ambisiøse entrepenører prøver lykken i et ‘dog-eat-dog’-kapitalistisk system. Likevel, om de private selskapne blir for store, eller utfordrer partiet på noe vis, kan de bli statseid fortere enn de rekker å si ‘socialism with chinese characteristics». For det er mange superrike i Kina, nylig kom det fram at det bor flere millionærer i Kina enn i noen annet land. Dette er et image problem for et parti som postulerer Marx og sosialisme. Derfor holder de rike (og smarte) entrepenørene seg godt inne med partiet. Slik formulerer Wang Shi, leder China Vanke (et eiendomsutviklingselskap), det: «The first rule (is) that you will not develop quickly without a ‘red hat’, or a state partner. Second, you had better be careful about making it without one. (Third), stay out of politics altogether.» På samme måte holdes alle fagforeninger innad i partiet. Også utenlandske selskaper må holde seg inne med kommunistpartiet, det ultimate beviset kom da en Wal-Mart butikk i nord-øst Kina etablerte en partikomité(!).

8. Partiet og historien

I det siste kapittelet går McGregor igang med propaganda departementet og hvordan krigen om historien, er fundamental i Kina. ‘Det store spranget’ hvor 30-40 millioner mennesker mistet livet etter en katastrofal industrialiseringspolitikk av Mao, er i realiteten tabu i dagens Kina. Det samme gjelder selve Mao og hans arv. Det offisielle bildet på Mao er at han gjorde 70% riktig og 30% feil under sin tid som diktator i landet. Alle diskusjoner om hvorvidt dette stemmer er tabu. McGregor viser hvordan propagandadepartementet overser alle publikasjoner det være seg radio, tv eller aviser (eller andre skriftlige publikasjoner). Det er gått så langt at departementet ikke lenger trenger å se over mediene i særlig grad, det hersker en utbredt selvsensur blant kinesiske redaktører i alle medier. De vet hva som kan publiseres eller ikke: «There is a red line in their head.»

 

Sånn. Det var slik jeg leste denne boka. Veldig interessant om noen andre har lest boka og vil supplere med kommentarer!

Kinas neste «sterke mann» – Xi Jinping

Høsten 2012 vil Kommunistpartiet ha sin 18 kongress hvor partiets (og landets) neste 5 års plan vil blir meislet ut. Det vil i tillegg bli et skifte i toppledelsen. Politbyråets 24 medlemmer vil bli stokket om, og viktigst av alt, av de 9 som styrer landet i Politbyråets «stående komité», vil det kanskje komme inn så mye som 7 nye figurer. En av dem som allerede er medlem av komitéen er Xi Jinping, og ved omstokkingen vil han få den mest sentrale posisjonen av dem alle, leder av Kinas Kommunistparti. Derfor tenkte jeg det vil være på sin plass med en liten bio på mannen.

Født: 1953, 1. juni i Beijing

Alder: 58 år

Utdanning: Kjemiingenør ved Tsinghua University i Beijing.

Politisk karriere: President ved Partiskolen i Fuzhou 1990, Guvernør i Fujian provinsen i 2000, Partisekretær for Zhejiang provinsen i 2002, Partisekretær Shanghai i 2007, medlem av den stående komitéen i Politbyrået samme år.

Bio: Xi er en del av de kommunistpartibyråkratene som kalles «prinsene». Dette er etterkommere av partiets helter som var med i de revolusjonære åra fram til og under borgerkrigen, som endte med kommunistenes seier i 1949. Disse tidligste medlemmene av partiet har fått en slags adelig status i Kina og etterkommerne av disse i partiapparatet kalles altså «prinser». De er eliten i Kinas politiske miljø. Under kulturrevolusjonen slo dette uheldig ut da hans far, Xi Zhongxun, ble degradert og Xi Jinping måtte til bygda for å omskoleres. Myten sier at Xi så hans far ble hundset ut av Fuping fylke, noe som satte inntrykk på den unge gutten på bare 10 år. Barndomshjemmet skal nå visstnok være helt restaurert i tråd med riktig fengshui.

Etter Maos død og Deng Xiaopings maktovertagelse ble Xi Zhongxun reetablert i kommunistpartiets ledelse. Under farens vinger fikk unge Xi prøve seg i forskjellige lokale partiapparater. Han studerte også til å bli ingeniør (som brorparten av den nåværende politiske ledelse) ved Tsinghua University (som også president Hu Jintao). Xi har i hovedsak jobbet ulike steder på østkysten av Kina, landets økonomiske sentrum. Her har han kjempet fram økonomisk liberalisering, akkurat som faren gjorde i 1979. Hans politiske talent (i Kina kan dette noe enkelt summeres til: minst mulig profilering med mest mulig økonomisk vekst), fikk den sentrale ledelse til å stadig forfremme Xi, som i 2007 fikk den prestisjetunge jobben som partisekretær (øverste post) i Shanghai, Kinas økonomiske symbol. Der ble han ikke et år engang, da han ble valgt inn i det ultimate maktnavet i Kina, den stående komitéen av Politbyrået til Kommunistpartiet.

Vekst, vekst og vekst

Men hvordan er Xi som politiker? Dette er utrolig vanskelig å svare på. Som tidligere nevnt er det særlig egenskapen å holde en lav profil (samt holde økonomien i sving) som kjennetegner de som klatrer høyest i kommunistpartiet. Men det går an å spekulere. Xi skal selv ha sagt at de årene han ble omskolert på bygda i Yanchuan Fylke, Yan’an, i Shaanxi provinsen, har formet han politisk og er fortsatt med ham i dag. Her jobbet han i det lokale partilaget og ble senere partisekretær for produksjonslaget. Men særlig hans vekt på økonomisk vekst og vilje til liberalisering er verdt å merke seg. Amerikanske næringslivsledere som møtte ham da han var guvernør i Fujian, forteller om en meget dyktig politiker som jobbet iherdig for økonomisk vekst. Hans far var selv en av ingeniørene bak liberaliseringen i de spesielle økonomiske sonene, som Deng Xiaoping la til grunn for landets senere åpning til en markedsøkonomi. Faren har også bemerket seg som en uttalt kritiker til hvordan partiet håndterte tragedien ved den Himmelske Fredsplass, noe som snakkes svært lite om i det offisielle Kina. Er det dermed sagt at Xi er åpen for å oppmykne menneskerettighetssituasjonen i landet? Tvilsomt, eller, om han skulle vært det, er det lite trolig han kan gjøre særlig mye med det. Kina er drevet av en meget kompromissvennlig elite som ser stabilitet, økonomisk vekst og egen overlevelse som det aller viktigste for partiet.

Xi skapte noen overskrifter da han, på besøk i Mexico, kom med en kommentar om hvordan vesten ser på Kina: «Noen utlendinger med fulle mager og uten noe bedre å gjøre peker fingeren mot oss,» sa han. «For det første, Kina eksporterer ikke revolusjon, for det andre, eksporterer vi ikke sult og fattigdom, og for det tredje, plager vi ikke dere. Så hva annet er det å si?»

Nyanser

Xi Jinping er en del av den nye generasjonen kinesiske ledere. De er vokst sammen med Kina de siste 40 årene. De er stolte, og mener Kinas status i verden ikke samsvarer med styrken til landet, som nå er verdens nest største økonomiske makt. Han skal styre sammen med Li Keqiang, som var favoritten til sittende president Hu Jintao, og 7 andre i Politbyråets stående komité. Fortsatt kommer stabilitet, økonomisk vekst og kommunistpartiets jerngrep om det militæret og folket være det viktigste, også for Xi.

Forandringer vil komme i nyansene ved hans lederskap som vil være farget av hans erfaringer, lederegenskaper og politiske kløkt.

Relansering!

Nå som Kina går inn i det (alltid?) turbulente drageåret og samtidig skal velge ny toppledelse i partiapparatet, er det på tide å relansere denne bloggen.

Først ut er en bio på Xi Jinping, etterfølgeren til Hu Jintao. Ellers blir det intervjuer, bokanmeldelser og kommentarer til det som skjer Midtens Rike.

Red.

Ny blogg!

Dette er et eksperiment og en test for meg selv. Jeg vil prøve å lage en blogg om Kina, verden og Norge(som i navnet). Jeg kommer til å kommentere og referere til nyheter om Kina og Kinas forhold til verden og spesielt Norge. Jeg vil bruke mye fra allerede eksisterende blogger og sider som hovedsakelig er på engelsk for på den måten kunne presentere nytt om Kina (i den politiske, økonomiske og kulturelle sfære) på norsk. Om det er interessant nok til at noen leser, eller om jeg klarer å være disiplinert nok til å oppdatere jevnlig er eksperimentet og testen.