Debatt om Kinas rolle i Afrika

Blir paneldebatt ikveld på litteraturhuset ikveld. Kommer tilbake med mine tanker om saken etter debatten ikveld.

Bok tips

Akkurat lest ferdig boka til  Martin Jacques «When China Rules The World – The end of the western world and the rebirth of a new global order». Boka kom i 2009, men har ikke rukket å lese den før nå. God bok. Viktig bok. Jacques kommer kanskje til å bli sett på som en kulturrelativist og mange av spådommene avhenger av flere usikre faktorer, men boka er uansett god/viktig i måten den analyserer dagens Kina på. Sjelden god innsikt i hvordan Kina’s «psyke» er og hvordan den er formet gjennom historien. Særlig det at han legger vekt på Kina’s annerledeshet som en «sivilisasjons-stat» i motsetning til de nasjonale statene vi er vant med.

Tenkte jeg skulle gå gjennom hovedpunktene hans:

1. Den vestlige verdens dominans er på hell. (en av påstandene som antagelig kommer til å få mest kritikk, men han argumenterer godt. Lurer på om han har lest Johan Galtung…) It’s the economy stupid Den viktigste hendelsen i det 21.århundre var verken den russiske revolusjon, andre verdenskrigs slutt i 45 eller åpningen av Europa i 89, men ifølge Jacques var det de-kolonialiseringen som begynte i 1960. Dette har igjen ført til u-landenes økonomiske vekst som nå gjør såkalte u-land sterkere økonomisk enn den gamle vesten. Kina her er jo det åpenbare eksempelet, men land som India, Brasil, Russland, og de asiatiske tigrene følger etter. Innen 2050 vil 7 av de 10 rikeste landene i verden være tidligere u-land ifølge Goldman Sachs og innen 2032 vil den totale BNP til BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) være større enn den totale BNP til G7-landene.

2. Dette vil vesten få vanskeligheter med å takle. Vesten har aldri måttet ta andres syn på seg alvorlig siden vesten har vært så teknologisk avansert og militært overlegen. Vesten, særlig USA, har, som alle verdensmakter prøvd å forme verden i sitt bilde og etter kommunismens fall ikke sett noen konkurrenter. Denne konkurenten har nå kommet og heter Øst-Asia: Enorm økonomisk vekst, et helt annet verdens og menneskesyn og helt enormt mange mennesker.

3. Idag er det vi ser på som moderne vestlig, men i framtida vil vi få flere typer av det vi vil kalle moderne. Implikasjonene er at vestlige ideer og verdier vil ikke lengre bli sett på som universelle, og andre former for samfunnsbygging f.eks Kinas vil være like moderne som den vestlige modellen er idag. Istedet for én universell modernitet vil vi få flere konkurrerende moderniteter.

4. Kina’s unikhet. Jacques identifiserer 8 hovedpunkter: a)Kina som sivilisasjons-stat ikke nasjonal-stat: med en 5000-år gammel historie og 2000 som en samlet sivilisasjon under et styre er Kina en unik stat i verden. Historie er viktig her. Den jevne kineser ser seg selv og landet sitt i sammenheng med ting som skjedde for 2000, 1000, 500 og 200 år siden. Et mye sitert svar fra legendariske Zhou Enlai, Kina’s statsminister under Mao, på spørsmål om hva han mente var innvirkningen av den franske revolusjon: «It’s too early to say…», oppsummerer godt hva Jacques prøver å peke på. b) Vassal-stat systemet. Ifølge Jacques vil Kina utvikle et mer Vassal-stat system med landene i Øst-Asia slik det var før 1840 i motsetning til nasjonal-stat systemet vi har fra Westfalia freden i 1668. Vassal-stat systemet er basert på en anerkjennelse av landene i regionen at Kina er den dominerende faktoren. Blir denne anerkjennelsen gitt vil Kina i det store og det hele la landene styre seg selv etter sine egne prinsipper. (Her kommer et opplagt problem med Japan som meget vanskelig vil kunne gi denne anerkjennelsen uten å helt miste ansikt.) c) Rase og etnisitet. Jacques mener Kinesere har et helt eget og spesielt syn på rase, særlig med hvordan de har bestemt seg for at «alle» kinesere er han-kinesere og at dette er den «riktige» måten å være kineser på. Selv om det er opplagt at kinesere kommer fra langt mer varierte etninske grupper. Dette er helt på kollisjonskurs med de fleste andre store nasjoner som USA, India og Brasil som feirer sin multietniske komposisjon. d) Kinas størrelse er som et kontinent og har verdens mest folkerike populasjon. Dette gjør at Kina ikke agerer på samme måte som andre nasjoner. Det er f.eks fullt mulig å gjennomføre samfunnsmessige, politiske og økonomiske eksperimenter på store populasjoner uten at det vil innvirke på resten av landet i det hele tatt. e) Kinas politiske system. Staten er like viktig idag som den var under de ulike dynastiene. På et sett er kommunist-regime et nytt dynasti. Det er lite som tyder på at det vil endre seg særlig drastisk i den nærmeste framtid. Man vil kanskje få et mer demokratisk Kina, men det vil være i tråd med den lange historien fra dynastiene om en sterk, allestedsnærverende stat, en overklasse som styrer det politiske (idag medlemmer av kommunistpartiet, før mandarinene: byråkratene i det dynastiske Kina) og et «mandat fra himmelen» hvor regimes legitimitet ikke avhenger av stemmeseddelen, men på resultater av utvikling. f) Kinas transformasjon i sammenheng med hastighet. Fortiden og framtiden henger sammen på en helt annen måte en den vestlige, som også er sant for resten av øst-asia. Forandring blir ikke sett på med mistenksomhet, men heller som en kontinuasjon av historien. g) Kinas kommunistregime. Kun i kraft av å hete Kinas kommunistparti vil, ifølge Jacques, gjøre at vesten vil misforstå og se på Kinas transformasjon gjennom ideologiske briller. Men kommunistpartiets egenhet er smeltet sammen med Kinas historie, og særlig konfusianismen, og er dermed helt unik. h) Kina vil, i flere tiår, være både et u-land og et i-land. Dette deler Kina med andre land og vil forme Kinas utvikling. Kina blir et land som vil ha en fot i begge leire og dette gjør at Kina vil bli den første store verdensmakten som kommer fra u-landenes sfære og som ikke har en kolonialistisk fortid.

5. Hvordan vil Kina herske over verden Helt klart bokas svakeste punkt, men i og med at det er denne delen som prøver å spå inn i fremtiden er ikke det særlig rart. Han tegner opp et scenario hvor Kinesisk kultur, språk, verdier osv får mer global gyldighet. Ikke i Europa og USA, men i Asia, Afrika, Latin-Amerika og også Australia og New-Zeeland. Mandarin vil bli et verdensspråk, renminbi en global valuta, kinesiske verdier som bygger på konfusianisme og kinesisk historie vil få gyldighet langt utover Asia. Rase og etnisitet vil få andre meninger enn idag, verdens fotomodeller vil være asiatiske, asiatiske skuespillere og musikere vil være forbilder for flesteparten av verdens befolkning. Vassal-stat systemet vil nå utover Øst-Asias grenser. Flere land vil anerkjenne Kinas dominans og global gyldighet. Bare Kinas økonomiske styrke vil føre til en enorm ulikhet mellom Kina og andre land som vil gjøre mindre land mer avhengig av Kina enn vise versa. Kinas størrelse og populasjon vil søke utover. Kinesere vil i større grad emigrere til andre land og, ved hjelp av moder-nasjonen, utvise innflytelse på vertsnasjonene.

Ja det ble litt langt. Dette er altså det jeg ser som hovedpunktene til Martin Jacques bok. Jeg oppfordrer alle til å lese den og legg gjerne igjen kommentarer om hva du synes. Særlig interessant er det at vi vesten, og særlig Europa, ikke klarer å se utover og forbi vår egen hage. Jeg er overbevist om at iallefall noen av spådommene hans vil slå til og hvordan vil Europa og ikke minst USA reagere? Det hadde vært interessant å diskutere Jacques’ synspunkter og påstander/spådommer med dere!

Åpenhet

Blir langt lengre tid mellom innleggene her enn jeg hadde håpet, men jobb og bleieskift tar mye tid ;) Skal prøve å skjerpe oppdateringa.

Var på seminar på mandag her på mandag. Var interessant. Skal bare gi et kort lite overblikk over hva som ble sagt.

Vise-utenriksminister for Kina, Fu Ying, holdt altså et foredrag med tittelen «hvor leder Kinas utvikling», et spørsmål som er stilt og stilt og stilt den siste tida. Svarene er, som med brillene man har på, varierende. Leser akkurat nå en bok som heter «Når Kina styrer verden», men det skal jeg komme tilbake til seinere… (legg merke til forfatterens trykk på når ikke om…)

Uansett, Fu fokuserte på Kina som et utviklingsland som ikke ser på seg selv som en stormakt. Merkelig vil mange kanskje si, all den tid vi hele tiden prater om Kinas voldsomme vekst og som en global spiller i det internasjonale samfunn. Fu hadde forresten en interessant digresjon om dette hvor hun illustrerte hvordan kinesere flest mener Kina ligger langt nede på rangstigen over verdensmakter, mens europeere og amerikanere mener Kina ligger rett bak USA (som naturlig nok ligger øverst på lista hos alle). Dette sier mye om hvordan kinesere ser på seg selv og hvordan vi ser på Kina. Det kan leses som at vesten ser på Kina med en nervøsitet og som en kommende fare.

Videre. Fu’s hovedpoeng i foredraget var:

1: Teknologi er nøkkelen for videre utvikling i Kina (dvs bærekraftig utvikling).

2: Kina kommer til å utvikle et mer modent politisk system…

3: Kina må behandles som en partner på lik linje som alle andre i det internasjonale miljøet.

4: Verden må anerkjenne at Kina utvikler seg (gjennomgår en industriell revolusjon) i en annen virkelighet enn det de vestlige maktene gjorde det.

5: Menneskerettigheter er knyttet til økonomisk vekst.

6: Kina må finne sin egen vei og dette er vesten nødt til å akseptere og respektere.

Etterpå var det en liten Q&A hvor Nupi-direktør Jan Egeland startet spørsmålsrunden med sine spørsmål. Jeg skal ikke gå gjennom alle disse, men vil nevne en ting Fu svarte som jeg synes var interessant. Hun poengterte at Kina kun var halvveis i sin reform og at de holdt en hard hånd på ytringsfrihet og menneskerettigheter fordi de for all del vil holde landet politisk stabilt på veien til videre reform. Det interessante er ikke hva hun sa, men med åpenheten hun sa det. Det kan sees på som en mer selvsikker måte å møte vestlig kritikk på og heller innrømme at «ja slik er det og det er fordi…» og som også kom til uttrykk med en sak som denne.

Interessant seminar, men litt lite tid til mere diskusjon. Det bar også preg av at Fu godt skjønte den vestlige måten å se ting på, mens f.eks hr Egeland ikke var like godt kjent med Kinas ståsted.

Korea og torpedoer

Kinas forhold til Nord-Korea er komplekst og vanskelig. På den ene side er de kommunistiske brødre som kjempet for den kommunistiske verdensrevolusjonen på 50-tallet, men mens Kina sluttet å kjempe og la om til en turbo-statskapitalisme, kjemper  Nord-Korea fortsatt. Mot en fiende som ikke lenger er der.

Etter torpederingen av et Sør-Koreansk krigskip som drepte 46 Sør-Koreanske marinesoldater er igjen Nord-Koreas paranoide ledere i verdens søkelys. På den ene siden er de glad for det. De ser verden fortsatt gjennom den kalde krigens linser og vil beskytte sitt kommunistiske paradis med alle midler. Det er også det de bygger sin støtte i befolkningen på: den ytre kapitalistiske fienden.

Det er også derfor Kina er helt sentral i forsøkene på å løse enhver oppblusning til konflikt. Kina blir ikke regnet som en kapitalistisk fiende av regime i Pyongyang. Men hva kan Kina gjøre? Ytterligere sanksjoner vil Kina ikke sette inn, muligens vil de avstå fra å stemme i FNs sikkerhetsråd, men det er mer trolig de vil stemme imot. (Om ikke USA lover å slutte å plage de med å pushe på en reevaluering av den kinesiske RMB i bytte da)

For Kina er status quo den beste løsningen idag. Aller helst vil de hilse velkommen en lignende økonomisk revolusjon som de selv har gjennomgått og som foregår i Vietnam, og det er tegn på at noe slikt kan kunne skje i Nord-Korea, om enn meeeeget langsomt. Deres skrekkscenario er krig i nabolaget og en flyktningstrøm fra Korea. What to do? Stryper man regime i nord vil man uten tvil provosere fram en voldelig reaksjon, om man toer hendene og/eller øker den økonomiske støtten vil man legitimere et regime som bryter enhver tenkelig menneskerett overfor sitt eget folk.

Jeg har ingen gode svar på dette spørsmålet. Legg igjen kommentar!

Om drager, pandaer og anakondaer

Her er en god artikkel av Aftenposten journalist Kristoffer Rønneberg om Kinas evne til å sensurere utenlandske kritikere. Den inspirerte meg til å skrive litt om dyremetaforene når man snakker om Kina.

I USA er det vanlig å snakke om dragedrepere(dragonslayers) eller pandakosere(pandahuggers) for å illustrere om man har et optimistisk eller pessimistisk syn på Kina (man regner den amerikanske kongressen for å være overbefolket av den første gruppen). Dette er selvsagt svært forenklet og de fleste sinologer vil si at de er mer nyansert enn som så.

Uansett er det interessant å se på hvilke «briller» man har på når man skal analysere Kina og kinesisk politikk. Er man i utgangspunktet pessimistisk og negativ vil man lett se skjulte motiver og onde hensikter i ethvert framstøt fra kinesisk hold.

Et godt eksempel er alle Konfusianske Institutter(senter som skal lære bort kinesisk kultur i utlandet) som kinesiske myndigheter oppretter verden over. Om man ser gjennom negative briller vil et slikt institutt kun være en måte å snike inn budskapet på. Kritikerne sier dette er et ledd i Kinas mykmakt-strategi. Her lærer man ting som kinesisk historie, språk, geografi osv. Men om man spør sitt nærmeste Konfusianske Institutt om Tibet bør være en del av Kina, eller om man snart bør tilgi Japan for grusomhetene i 1937 eller om man bør invitere andre politiske partier inn i maktens korridorer enn det kommunistiske får man svar som er på linje med det offisielle Kina (dvs nei til alle tre).

Om man ser gjennom de positive brillene vil man sannsynligvis se noe helt annet. Man ser instituttene som en unik mulighet til å lære mer om Kina og man ser instituttene som godvilje fra kinesiske myndigheter (som finansierer disse) for å prøve å komme nærmere hverandre og forstå hverandre. Det er da positivt at man vil dele sin kultur med andre?

Dette må sees i utrykket før nevnt, myk makt (soft power), som er et uttrykk statsviter Joseph Nye Jr brukte da han skulle beskrive den makt som ikke utøves gjennom trusler om vold, men gjennom overtalelse. Kinas myke makt har vokst enormt de siste 20 åra. Særlig i Asia. Flere og flere øst-asiatere lærer seg kinesisk istedet for engelsk, og hvorfor ikke? Kina er nærmere, både geografisk og kulturelt. Og er det ikke mer naturlig at Kina bør ha større inflytelse i Asia enn USA?

 Hvor langt kommer man med myk makt? Det er selvfølgelig umulig å si, men hard makt, eller som Mao sa det: makta kommer fra revolverløpet, er fortsatt gjeldene. Kina øker selvsagt også her med økende militærbudsjetter hvert eneste år. Det som er sikkert er at myk makt er helt avhengig av økonomisk makt. Om man ikke selv er suksessfull hvordan skal man da overbevise andre om at man bør følge dem?

Uansett, om man ser Kina som en stor, snill Panda, en flammesprutende Drage eller en Anakonda i lysekrona er det brillene man ser gjennom som avgjør. Ingen er uten briller, det gjelder bare å vite at man har dem på.

Norsk Kina-strategi

Norges strategi overfor Kina ble lansert i august, 2007 (og ble også bekreftet av Jonas Gahr Støres tale i 2009) av den sittende regjeringen og kan hentes her.

Jeg tenkte jeg skulle gå litt igjennom hva den innebærer og hva slags strategi det egentlig er.

Kort oppsumert fra pamfletten fra Regjeringen er norsk kinastrategi følgende:

  • «arbeide for å fremme norske næringsinteresser, norsk spisskompetanse og norske verdier
  • søke å integrere hensynet til miljø, klima og bærekraftig utvikling i all norsk innsats
  • være pådriver for at Kina skal bidra aktivt til et verdenssamfunn forankret i FN, basert på respekt for menneskerettigheter, solidaritet, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling»

Den første biten er grei, Norge vil være med på moroa og delta på det kinesiske markedete. Dette er den helt klart mest synlige delen av norsk kinapolitikk i media. Både Trond Giske og Terje Riis-Johansen har vært på hyppige besøk i midtens rike for å selge norsk næringsliv, spisskompetanse og varer. Verdier er derimot mer usikkert. Det er også usikkert hva regjeringen mener norske verdier er, men om de har prøvd å fremme disse til Kina er det blitt underkommunisert til norsk presse.

Om miljøet er det vanskelig å se om det har kommet noe konkret ut av denne strategien på de knappe tre årene den har eksistert (Det kan være Norge har lagt vekt på dette tidligere også, men jeg tar utgangspunkt i strategien fra 2007). Norge har altså som mål å skape et rammeverk for klimasamarbeid med Kina. Da verden diskuterte hvordan man skulle takle klimakrisen i København i 2009 sendte Kina et tydelig signal om at de ikke ville være med. Ikke på andres premisser ihvertfall. Det virker derfor litt naivt av Norge å se for seg et klimasamarbeid som vil gjøre kinesisk industri grønnere med denne erfaringen tatt i betraktning.

På det siste punktet er det også vanskelig å se konkrete mål, langt vanskeligere å finne resultater. Kinesiske myndigheter er allergiske mot alt som kan minne om påvirkning i egen politikk utenfra, noe som de ser på som en direkte trussel mot seg selv. Derfor er det kanskje lurt av Norge å formulere seg slik at vi ikke kan bli beskyldt for å være interessert i å forandre noe med Kinas politiske virkelighet. Det å «være pådriver for at Kina skal bidra aktivt» er en setning som ikke akkurat gir konkrete holdepunkter å se etter. Hva er å bidra aktivt? Hva er aktivt nok og hva er ikke aktivt nok? Man kan si at menneskerettighetsdialogen Norge har hatt med Kina siden 1997 har vært en konkret måte å jobbe på, men har den vist noen resultater?

Det er ikke min intensjon å kritisere norsk kinapolitikk (ei heller gjøre en grundig analyse her), men heller å prøve å se hva som er målsettingen og hva som er resultatene. Det som er helt tydelig er at, av de tre punktene over fra strategien, det er penga som rår og punkt én blir hovedprioritert. Jeg tror Norge ser at de ikke har råd til å la være å komme inn på det kinesiske markedet og utnytte de enorme mulighetene som ligger i et stadig voksende Kina. Spørsmålet er; når penga kommer først, følger det andre etter?

Ny blogg!

Dette er et eksperiment og en test for meg selv. Jeg vil prøve å lage en blogg om Kina, verden og Norge(som i navnet). Jeg kommer til å kommentere og referere til nyheter om Kina og Kinas forhold til verden og spesielt Norge. Jeg vil bruke mye fra allerede eksisterende blogger og sider som hovedsakelig er på engelsk for på den måten kunne presentere nytt om Kina (i den politiske, økonomiske og kulturelle sfære) på norsk. Om det er interessant nok til at noen leser, eller om jeg klarer å være disiplinert nok til å oppdatere jevnlig er eksperimentet og testen.