Kina en Kasino-økonomi?

Intervju: Di Dongsheng (翟东升), Førsteamanuensis i Internasjonal Politisk Økonomi ved School of International Studies, Renmin University of China

Mandatfrahimmelen er meget fornøyde med å presentere det første intervjuet på disse sider til nå. Håper å kunne gjøre dette fra tid til annen med forskjellige mennesker som på en eller annen måte kan kaste lys over dagens Kina. Først ut er altså professor  Di Dongsheng ved Renmin University.

Di kom ut med sin første bok ‘China’s bold future: Foreign Economic Relations and their Strategic Implications i 2010. Boka er kun gitt ut på kinesisk og mandatfrahimmelen har fått lese et sammendrag på engelsk. Likevel, interessant lesing. På bakgrunn av sammendraget av sin bok stilte jeg forfatteren selv noen spørsmål. Etter intervjuet kan du lese min oversettelse av Di’s hovedpoeng fra boka.

Mandatfrahimmelen: Du sier at Kina bør sikre en høy oljepris slik at USAs ’fiender’ (f.eks. Iran, Venezuela osv) holder seg sterke. Jeg går ut ifra at dette er fordi at da vil USA være opptatt med disse i stedet for å bry seg om Kina. Men er en ustabil verden (f.eks en Israel-Iran krig) bra for Kina? Kina er jo veldig avhengig av fortsatt konsumhungrige vesterlendinger for å selge sine eksportvarer…

Di Dongsheng: Selvfølgelig vil ikke Kina ha en altfor høy oljepris. Kina vil ha en balansert verden, ikke en kaotisk verden. Dermed gir det ikke mening å gjøre f.eks Iran eller Russland for sterke.

M: Kan du, kort, forklare hvorfor du bruker et Kasino som metafor for å beskrive Kinas økonomiske forhold til utenlandske selskaper?

D: Når du går inn i et kasino må du veksle inn kontanter i chips og gamble med disse. Når du investerer i Kina må du veksle inn dine dollar eller euro til yuan(RMB). Det er likheten. Forskjellen er at et kasino tjener penger på å slå deg i gamblingen; kinesiske myndigheter gir deg en god deal i business, men de MÅ ikke veksle tilbake yuan’en til dollaren eller euroen du kom med. Implikasjonen er at den kinesiske yuan er potensielt overvaluert og kan komme til å falle dramatisk i framtiden, spesielt om de utenlandske investeringene tørker inn.

M: Hvordan er denne måten å håndtere handel med utlandet forskjellig fra andre lands modeller?

D: I Korea og Japan er ikke direkte investeringer fra utlandet (FDI) like velkommen som i Kina. De selger heller gjeld enn en ’eierandel’ i sin økonomi.

M: Du kaller dette systemet en versjon av det beryktede ’Ponzi scheme’ (på norsk kanskje best forklart som et slags pyramidespill). Hvorfor det?

D: Hvis du tilbyr investorer 15% årlig profitt for å tiltrekke deg kapital, mens du samtidig ikke tjener noen ting inn, spiller du et slags pyramidespill. FDI investeringer tilbys 15% avkastning årlig, mens kinesiske myndigheters investeringer i utenlandske valutareserver gir 0% i avkastning. Disse to faktaene forteller meg at vi har med et pyramidespill å gjøre. Men selvfølgelig, dette er bare en del av historien om Kinas økonomiske vekst. Vi må ikke glemme det substansielle konkurransefortrinnet og fremgangen i den private produksjonssektoren. Hadde ikke dette vært på plass hadde vi ikke hatt noe økonomisk mirakel i Kina.

M: Du skriver at vi en dag kan komme til å se et kinesisk markedskrasj. Kan du forklare hvordan dette kan skje og hva følgende blir av det?

D: Jeg snakker ikke om et krasj i kapitalmarkedet, men om en valutamarkedskrasj trigget av inntørkningen av FDI som igjen leder til en mindre base av penger og kreditt, som så kan lede til at hele økonomien kollapser. Det er en mulighet, heller enn en nødvendighet. Kinesiske myndigheter jobber selvfølgelig kontinuerlig for å sikre at dette scenariet ikke spiller seg ut.

M: Du skriver at under Jiang Zemin og Hu Jintao’s lederskap har Kina blitt en mye mer aktiv spiller på den internasjonale arena, og tatt på seg en rolle som en global supermakt, også økonomisk. Derfor må vi, når vi ser på det globale markedet, ta inn over oss kinesiske strategiske interesser. Hva er disse strategiske interessene?

D: Fram til 2009 var det å skape nok jobber en vital strategisk interesse. Fra 2005 har det vært å sikre seg naturressurser, og etter 2010 har det å internasjonalisere den kinesiske valutaen, RMB, vært en viktig strategisk interesse for Kina.

M: Tilslutt et spørsmål om hvordan det var å skrive boka. Var det noen problemer med å publisere en bok hvor ord som ’kasino’ og ’ponzi scheme’ blir brukt om Kinas økonomiske modell?

D: Det var kanskje litt mye for forlaget og de ba meg om noen justeringer i språket. Men etter noen forhandlinger, hvor jeg gjorde noen forandringer, fikk jeg beholde nøkkelpoengene mine.

Di’s tre hovedargumenter:

1)             Selv om Kina er en nettoimportør av olje og gass kan det likevel være i Kinas interesse å holde oljeprisen noenlunde høy. Di argumenterer for at Kina bør holde oljeprisen mellom 60-80$ per fat (i dag er oljeprisen mye høyere, og da dette ble skrevet lå den på 105$ per fat ifølge http://www.todaysoilprice.com). Det er to grunner til dette, en økonomisk og en politisk. Økonomisk, om oljeprisen er kunstig høy (20$/fat høyere enn markedslikevekten), vil Kina måtte betale 38 milliarder dollar (per år) mer til eksportørene, mens de andre energiimportørene (USA, EU, Japan, Korea, India) vil måtte betale 500 milliarder dollar per år til de oljeproduserende landene. Men kinesiske industriprodukter har konkurransefortrinn i forhold til de vestlige produsentene, og ved å utvide sin produksjonsproduktivitet (ved innenlandsk kapital snarere enn utenlandske investeringer) samt å øke eksporten til de rike oljeeksporterende land, kan Kina få det meste av de 38 milliarder dollar refundert.

Strategisk er Kina opptatt av å se en mer balansert og multipolar maktstruktur i verden som letter sin egen vekst. I hvert fall i dette tiåret (2010-2020), hjelper en høy og stabil energipris til å forme maktkonfigurasjonen i verden til å være balansert og multipolar. Rundt 20% av de 500 milliarder dollar i oljehandelen vil strømme til tre land: Russland, Iran og Venezuela, som alle er såkalte bråkmakerne i det globale maktspillet som er dominert av USA. Problemene de utgjør for USA og dets allierte vil skape strategisk plass for Kina, som igjen kan utvide muligheten for Kinas ”fredelige vekst”.

2)            Hvis man sammenligner Kinas økonomiske modell med andre østasiatiske stater kan Kinas modell beskrives som et sofistikert ’Ponzi scheme’(pyramidespill på godt norsk). Di forklarer: Siden 1992 har Kina hatt en strategi for å tiltrekke seg investeringer utenfra. Di kaller strategien ”de tre utenlands”-strategiene: 1) handel med utlandet, 2) direkte investeringer fra utlandet (også kalt FDI), og 3) kjøpe opp utenlandske reserver. For å tiltrekke seg FDI lot Kina utenlandske selskaper nyte lave skatter og avgifter samt liten eller ingen miljørestriksjoner. I tillegg ble den kinesiske valutaen, RMB, devaluert fram til 1994 og siden satt opp i mot dollaren (nå rundt 8.27RMB for 1$). Dette hjalp både for eksporten og for utenlandske investeringer. I dag er Kina verdens største eksportør, men mesteparten av verdiene av det som eksporteres faller tilbake på utenlandske selskaper som selger varen i utlandet (Apple et godt eksempel, red. anm.). I tillegg har Kina kjøpt opp verdens største beholdning av utenlandske reserver.

Di bruker et Kasino som metafor om kinesisk økonomi de siste 30 årene: gjestene er velkommen til å prøve lykken i dette svært eksotiske og spennende stedet, men før de starter spillet, må alle veksle sine penger inn i gambling chips utstedt av kasinoet. Slik sørger kasinoet for administrasjonen av alle kontanter for gjestene, inntil det øyeblikk da alle gjestene bestemmer seg for å innkassere sine sjetonger. Det er her den enorme valuta reserven til Kina kommer fra. På den ene siden tiltrekker Kina utenlandske investeringer utenfra, og tilbyr dem minst 10% samlet avkastning per år, på den andre siden investerer Kina det meste av kontanter som FDI gir i innskudd i det kinesiske banksystemet til amerikanske obligasjoner. Her er avkastningen nesten 0% (dette fordi dollaren har blitt svakere hvert år og da går det opp i opp med renteavkastningen). Derfor Di kaller den kinesiske modellen en versjon av et typisk pyramidespill.

Implikasjonen er: Om den kinesiske økonomien flater ut vil RMB’en devalueres ytterligere, og Kina kan komme til å nekte å kjøpe tilbake ”chipsene” de utenlandske selskapene vekslet inn da de kom inn til Kasinoet/Kina.

3)             Kinas selvbilde og oppførsel internasjonalt har beveget seg fra å se på seg selv som en liten stat til å se på seg selv som en stormakt. Dette gjelder både innenfor internasjonal økonomi og politikk. En liten stat spiller etter rammene og reglene de store statene setter opp, mens de større statene er med å på skyve rammene og reglene slik de ønsker. Det at Kina nå ser på seg selv som en stormakt gjør at de også er mer villige til å bruke sin innflytelse til å forandre på spillereglene i både internasjonal økonomi og politikk. Derfor så vi et mer selvsikkert Kina under klimaforhandlingene i København og vi ser et Kina som endrer markedet på råvarer i metaller og andre mineraler.

Implikasjonen er: For å forstå det globale markedet det kommende tiåret, bør man ta kinesiske strategiske hensyn inn i betraktningen.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: