Norsk Kina-strategi

Norges strategi overfor Kina ble lansert i august, 2007 (og ble også bekreftet av Jonas Gahr Støres tale i 2009) av den sittende regjeringen og kan hentes her.

Jeg tenkte jeg skulle gå litt igjennom hva den innebærer og hva slags strategi det egentlig er.

Kort oppsumert fra pamfletten fra Regjeringen er norsk kinastrategi følgende:

  • «arbeide for å fremme norske næringsinteresser, norsk spisskompetanse og norske verdier
  • søke å integrere hensynet til miljø, klima og bærekraftig utvikling i all norsk innsats
  • være pådriver for at Kina skal bidra aktivt til et verdenssamfunn forankret i FN, basert på respekt for menneskerettigheter, solidaritet, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling»

Den første biten er grei, Norge vil være med på moroa og delta på det kinesiske markedete. Dette er den helt klart mest synlige delen av norsk kinapolitikk i media. Både Trond Giske og Terje Riis-Johansen har vært på hyppige besøk i midtens rike for å selge norsk næringsliv, spisskompetanse og varer. Verdier er derimot mer usikkert. Det er også usikkert hva regjeringen mener norske verdier er, men om de har prøvd å fremme disse til Kina er det blitt underkommunisert til norsk presse.

Om miljøet er det vanskelig å se om det har kommet noe konkret ut av denne strategien på de knappe tre årene den har eksistert (Det kan være Norge har lagt vekt på dette tidligere også, men jeg tar utgangspunkt i strategien fra 2007). Norge har altså som mål å skape et rammeverk for klimasamarbeid med Kina. Da verden diskuterte hvordan man skulle takle klimakrisen i København i 2009 sendte Kina et tydelig signal om at de ikke ville være med. Ikke på andres premisser ihvertfall. Det virker derfor litt naivt av Norge å se for seg et klimasamarbeid som vil gjøre kinesisk industri grønnere med denne erfaringen tatt i betraktning.

På det siste punktet er det også vanskelig å se konkrete mål, langt vanskeligere å finne resultater. Kinesiske myndigheter er allergiske mot alt som kan minne om påvirkning i egen politikk utenfra, noe som de ser på som en direkte trussel mot seg selv. Derfor er det kanskje lurt av Norge å formulere seg slik at vi ikke kan bli beskyldt for å være interessert i å forandre noe med Kinas politiske virkelighet. Det å «være pådriver for at Kina skal bidra aktivt» er en setning som ikke akkurat gir konkrete holdepunkter å se etter. Hva er å bidra aktivt? Hva er aktivt nok og hva er ikke aktivt nok? Man kan si at menneskerettighetsdialogen Norge har hatt med Kina siden 1997 har vært en konkret måte å jobbe på, men har den vist noen resultater?

Det er ikke min intensjon å kritisere norsk kinapolitikk (ei heller gjøre en grundig analyse her), men heller å prøve å se hva som er målsettingen og hva som er resultatene. Det som er helt tydelig er at, av de tre punktene over fra strategien, det er penga som rår og punkt én blir hovedprioritert. Jeg tror Norge ser at de ikke har råd til å la være å komme inn på det kinesiske markedet og utnytte de enorme mulighetene som ligger i et stadig voksende Kina. Spørsmålet er; når penga kommer først, følger det andre etter?

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

2 kommentarer

  1. UD gir blanke i menneskerettigheter. Alt annet er bare byråkratsnakk. På tide at folk skjønner at utenrikspolitikk aldri handler om noe annet enn andre land i forhold til sitt eget. Alt som gagner oss er vi med på. Burde det vært noe annet mål? Kanskje ikke. Men man kan i hvert fall holde seg til å kalle en spade for en spade.

    Svar
  2. Det er klart at Norge vil sikre seg inntekter og andre ting som vil gagne Norge, men det er ikke slik at Jonas Gahr Støre og co kun tenker på hvordan skal Norge tjene mest mulig når de utvikler strategier for samarbeid med andre land. Og det er naivt å mene at UD «gir blanke i menneskerettigheter». Norge er opptatt av å følge spillereglene i FN systemet, et system som beveger seg svææært langsomt og er utrolig byråkratisk. Norge, et lite land som er avhengig av allierte som backer opp, må alltid ta hensyn til hva andre land gjør når man manøvrerer seg i det internasjonale samfunn. Det er derimot ikke sagt at Norge gjør «alt vi kan» for verdens freden eller menneskerettigheter. Norge er, som alle andre, seg selv nærmest.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: